Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Oljen — hvordan får vi tak i den?

Oljen — hvordan får vi tak i den?

Oljen — hvordan får vi tak i den?

«LA DET bli lys.» I USA var det på 1800-tallet behov for et nytt belysningsmiddel som kunne erstatte det ubekvemme, blafrende lyset man fikk ved å brenne fettstoffer, hvalolje og andre stoffer. Hva var løsningen? Olje! Hvor kunne man få tak i den?

Edwin L. Drake, en pensjonert jernbanekonduktør, brukte i 1859 en gammel dampmaskin for å bore en 22 meter dyp brønn ned til den første råoljen som ble oppdaget i nærheten av Titusville i Pennsylvania. Det avmerket begynnelsen på oljealderen i USA. Etter hvert som det ble oppdaget olje i mange deler av verden, fikk det store økonomiske og politiske konsekvenser. Det viste seg at oljen var det kvalitetspregede belysningsmidlet som verden hadde ventet på.

Snart foregikk det hektisk virksomhet i form av oppkjøp av landområder og boring av brønner i de såkalte oljeregionene i USA. På den tiden var det vanlig å høre om folk som plutselig ble rike, og om andre som senere mistet formuen sin. Ironisk nok var Edwin Drake, den mannen som boret den første oljebrønnen i Pennsylvania, en av de sistnevnte.

Trass i den ekstraordinære høykonjunkturen, eller kanskje snarere på grunn av den, opplevde oljeindustrien i Pennsylvania snart sin første nedgangstid. Oljeprisen stupte fra 20 dollar fatet til 10 cent! Overproduksjon og spekulasjon fikk markedet til å bryte sammen, og noen brønner ble raskt tørre. En spesiell påminnelse om den tiden er Pithole City i Pennsylvania, som i dag er en spøkelsesby. Den ble grunnlagt, den blomstret, og den ble forlatt — alt sammen i løpet av drøyt halvannet år. Slike opp- og nedgangstider skulle vise seg å bli karakteristisk for oljehistorien.

I 1870 dannet John D. Rockefeller og noen partnere Standard Oil Company. Dette selskapet dominerte parafinmarkedet inntil det dukket opp konkurrenter, særlig i den russiske oljeindustrien. En av rivalene var Marcus Samuel, grunnleggeren av det som i dag er kjent som Royal Dutch/Shell-gruppen. Som følge av oppfinnsomheten til brødrene Nobel * ble det dessuten bygd opp et mektig oljeselskap i Russland som solgte den oljen som ble utvunnet av feltene i Baku.

Dette var opptakten til en rekke oljeselskapers historie. Siden den gang er det blitt inngått allianser og opprettet organisasjoner for å hindre at det blir så store variasjoner i pris og produksjon som det var i de første årene. Et eksempel er Organisasjonen av petroleumseksporterende land (OPEC). De elleve medlemslandene rår sammen over det meste av verdens kjente reserver av råolje. — Se rammen på side 7.

Hvor store er oljereservene, og hvor finnes de?

Mot slutten av 1800-tallet kunne den utbredte bruken av elektrisitet ha betydd slutten for oljeindustrien. Men en annen bemerkelsesverdig oppfinnelse hadde snudd helt om på situasjonen — forbrenningsmotoren, som hovedsakelig ble brukt i biler. Bensin, som framstilles av petroleum, ble nå et nødvendig produkt for selvgående kjøretøyer, som allerede var tilgjengelige i de fleste industriland i slutten av 1920-årene. Nå trengtes det mye olje for å holde verden i bevegelse, men hvor kunne man finne den?

I årenes løp er oljens dominerende stilling på verdensmarkedet blitt forsterket av stadige oppdagelser av nye oljefelter i forskjellige deler av verden — omkring 50 000 i alt! Men når det gjelder produksjonskapasiteten, er det ikke antall oppdagede felter som er det viktigste, men størrelsen på dem. Hvor store er de?

Oljefelter som inneholder minst fem milliarder fat utvinnbar olje, er de største i klassifiseringssystemet, mens de nest største inneholder fra fem hundre millioner til fem milliarder fat. Av de omkring 70 landene som er med i en nyere oversikt over verdens petroleumsreserver (U.S. Geological Survey World Petroleum Assessment 2000), er det bare noen få som har oljefelter av kjempestørrelse. (Se rammen på side 7.) De fleste av de aller største oljefeltene finnes i det arabisk-iranske sedimentasjonsbassenget, som omfatter området i og omkring Persiabukta.

Letingen etter nye oljekilder er ikke over. Den er i stedet blitt trappet opp ved hjelp av toppmoderne teknologi. I den senere tid har oljeprodusentene vendt sin oppmerksomhet mot landene rundt Kaspihavet, det vil si Aserbajdsjan, Iran, Kasakhstan, Russland, Turkmenistan og Usbekistan. Ifølge U.S. Energy Information Administration byr denne regionen på enorme muligheter når det gjelder utvinning av olje og naturgass. Forskjellige transportruter, for eksempel gjennom Afghanistan, blir nå undersøkt. Det er blitt funnet ytterligere oljefelter i Midtøsten, på Grønland og i deler av Afrika. Men det å omdanne oppdagede hydrokarboner til energi og nyttige produkter er en historie for seg.

Hvordan utvinnes olje?

Geologer og landmålere leter etter steder der det kan finnes råolje i underjordiske feller. Etter å ha gjennomført visse konkrete målinger og tatt prøver borer de et hull for å få bekreftet at det virkelig finnes olje der. I de første årene kunne man risikere å bli oversprøytet med slam og olje når man fant en rik oljekilde som sprang fram av sitt eget trykk. Det betydde at den første utstrømningen av olje gikk tapt, og det kunne dessuten føre til eksplosjon. Men ved hjelp av måleinstrumenter og spesielle ventiler hindrer dagens borerigger at noe slikt skjer. I dag er det også mulig å lage mindre og dypere borehull.

Etter hvert avtar det trykket som får oljen og gassen til å strømme ut, og trykket må da opprettholdes ved at man pumper inn vann, kjemikalier, karbondioksid eller andre gasser, for eksempel nitrogen. Avhengig av området kan oljen ha forskjellige grader av tetthet. Lett olje er avgjort det mest foretrukne, for slik olje er lettere å utvinne og raffinere.

Som det blir forklart av American Petroleum Institute, har moderne teknologi gjort det mulig å bore horisontalt, praktisk talt parallelt med jordskorpen, noe som betyr at man kan nøye seg med å bore færre brønner. Oljeutvinning til havs, som begynte i 1947 i Mexicogolfen, har økt oljeproduksjonen i betydelig grad. Den utvinningsmetoden som blir brukt, har naturlig nok direkte innvirkning på prisen på sluttproduktet. *

Hvordan transporteres olje?

I Pennsylvania ble det i 1863 bygd smale rørledninger av tre for å transportere olje, ettersom et slikt system var billigere og mer bekvemt enn å bruke 159-liters fat som ble fraktet på hestekjerrer. * Dagens rørledningssystemer er avanserte og svært omfattende. Ifølge Association of Oil Pipe Lines finnes det bare i USA et nettverk av petroleumsrørledninger som har en samlet lengde på 300 000 kilometer!

Dagens rørledningssystemer, som hovedsakelig er laget av metall, transporterer ikke bare råolje til raffineriene, men også ferdige oljeprodukter til distributørene. Moderne rørledningsteknologi gjør det mulig å bruke automatiserte systemer som overvåker strømning og trykk. Det er også blitt utviklet såkalte intelligente pigger (innretninger som blir brukt til å overvåke flere hundre kilometer lange rørledninger) og spesielle systemer som kan oppdage små hull og utvendige og innvendige sprekker i rørledningene. Men alt den vanlige forbruker av sluttproduktene trolig ser, er et skilt som angir at det ligger en petroleumsrørledning under bakken, og som advarer mot graving.

Så nyttig et rørledningssystem enn kan være, egner det seg ikke til å transportere store mengder olje over verdenshavene. Men noen tidlige oljemagnater fant en løsning på det også — enorme oljetankere. Dette er spesialkonstruerte skip som kan være hele 400 meter lange. Tankskipene er de største skipene som krysser havene, og de kan frakte opptil en million fat olje eller mer. Men selv om de kan se robuste ut, er de i visse situasjoner sårbare, slik rammen «Fakta om oljeutslipp» viser. Lektere og jernbanevogner er også vanlige transportmidler for store oljelaster. Likevel er transporten bare halve historien når det gjelder oljens reise fra produsent til forbruker.

En liten flamme fra en høy skorsteinsgruppe — som fungerer som en sikkerhetsventil — er en god indikasjon på at du har et oljeraffineri foran deg. I et slikt enormt raffineri blir råoljen varmet opp og ledet til et atmosfærisk destillasjonstårn, der den blir atskilt i fraksjoner. Disse fraksjonene varierer fra de letteste — gasser, for eksempel butan — til de tyngste, som blant annet blir foredlet til smøreoljer. (Se sidene 8 og 9.) Men det er grunn til å spørre: Er oljen både et gode og et onde?

[Fotnoter]

^ avsn. 6 En av dem, Alfred Bernhard Nobel, innstiftet senere nobelprisene.

^ avsn. 16 «En flytende plattform som holdes på plass med ankere og fortøyningsliner som er festet på over 300 meters dyp i Mexicogolfen, produserer olje til en pris som er anslagsvis 65 ganger høyere enn produksjonskostnadene i Midtøsten.» — The Encyclopædia Britannica.

^ avsn. 18 I den første tiden ble oljen lagret og transportert i trefat, av samme slag som dem som ble brukt til vin. — Se rammen på side 5.

[Ramme/bilde på side 5]

FAT ELLER TONN?

De første oljeselskapene i Pennsylvania transporterte oljen i vinfat som rommet 48 gallon (180 liter). Med tiden ble det bare fylt på 42 gallon (159 liter) olje, og i oljeindustrien er det fremdeles vanlig å bruke rommålet fat (159 liter).

Fra begynnelsen av ble den oljen som skulle til Europa, sendt med skip, og den ble vanligvis målt etter vekt, i tonn, slik det også er vanlig å gjøre i dag.

[Rettigheter]

Kilde: American Petroleum Institute

[Ramme på side 6]

HVORDAN BLE DET DANNET PETROLEUM?

Den oppfatningen som har vært mest utbredt blant forskerne siden 1870-årene, kalles den biogene teorien. Den «går ut på at organisk materiale som blir begravd av sedimenter, brytes ned til olje og naturgass over lang tid, og at denne petroleumen så blir konsentrert i porerommene i de sedimentære bergartene i de øverste lagene av jordskorpen». Denne prosessen frambringer så petroleum, som først og fremst består av hydrokarboner, det vil si hydrogen og karbon. Siden 1970-årene er imidlertid denne teorien blitt dratt i tvil av enkelte forskere.

Et amerikansk vitenskapelig tidsskrift (Proceedings of the National Academy of Sciences) trykte i sin utgave for 20. august 2002 en artikkel som het «Opphavet til hydrokarboner og dannelsen av petroleum». Forfatterne hevder at dannelsen av naturlig petroleum må finne sted på dybder som befinner seg «langt nede i jordens mantel», og ikke på de mye mindre dybdene som har vært alminnelig antatt.

Fysikeren Thomas Gold har lansert noen kontroversielle teorier som han redegjør for i en bok om fossile brennstoffer. (The Deep Hot Biosphere—The Myth of Fossil Fuels) Han skriver: «Teorien om hydrokarbonenes biologiske opphav hadde så stor støtte i USA og i mye av Europa at det ble satt en effektiv stopper for arbeid med det opponerende synspunktet. Det samme var ikke tilfellet i landene i det tidligere Sovjetunionen.» Grunnen «var trolig at den høyt aktede russiske kjemikeren Mendelejev hadde støttet den abiogene [ikke-biologiske] oppfatningen. De argumentene han framførte, er enda mer overbevisende i dag, i betraktning av den mye mer omfattende kunnskapen vi nå har». Hva går den abiogene oppfatningen ut på?

Gold sier: «Den abiogene teorien går ut på at hydrokarbonene var en bestanddel i det materialet som dannet jorden, gjennom opphopning av faste stoffer, for omkring 4,5 milliarder år siden.» Ifølge denne teorien har petroleumens komponenter befunnet seg dypt nede i jorden helt siden jorden ble dannet. *

[Fotnote]

^ avsn. 37 Våkn opp! slutter seg ikke til noen av teoriene, men nøyer seg med å fortelle om dem.

[Ramme/bilder på sidene 10 og 11]

FAKTA OM OLJEUTSLIPP

▪ Den totale mengden av olje som rant ut fra tankskip mellom 1970 og 2000, var 5 322 000 tonn

▪ Det største oljeutslippet fant sted i 1979 da skipene «Atlantic Empress» og «Aegean Captain» kolliderte i Karibia, noe som førte til at 287 000 tonn olje rant ut

▪ Utslippet fra «Exxon Valdez» var bare det 34. største utslippet fra en oljetanker

▪ Utslipp fra tankskip skjer vanligvis under lasting, lossing og bunkring, men de største utslippene har sammenheng med kollisjoner og grunnstøtinger

▪ Eksempler på større oljeutslipp av andre årsaker enn ulykker med tankskip:

● Utblåsing i undersøkelsesbrønnen «Ixtoc I» i Mexicogolfen i 1979. Total utslippsmengde: 500 000 000 liter

● Utblåsing i en brønn ved en plattform i Persiabukta i 1983. Total utslippsmengde: 300 000 000 liter

● Overlagt utslipp i 1991 i Persiabukta. Total utslippsmengde: 900 000 000 liter

[Bilde]

Oljetankeren «Erika» synker ved Penmarch-odden i Frankrike, 13. desember 1999

[Rettigheter]

Kilder: International Tanker Owners Pollution Federation Limited, «Oil Spill Intelligence Report», «The Encarta Encyclopedia»

© La Marine Nationale, Frankrike

[Illustrasjon/bilder på sidene 8 og 9]

OLJEPRODUKSJON FORENKLET

(Se den trykte publikasjonen)

1 LETING

SATELLITT

GPS-systemet (Global Positioning System) gir nøyaktige signaler som blir brukt til målinger

GEOFONER

KJØRETØY MED VIBRATORER

HYDROFONER

SEISMISK FARTØY

Ved seismiske undersøkelser, en av de metodene som blir brukt, registreres underjordiske refleksjoner av kunstig genererte lydbølger

2 UTVINNING

BRØNNER PÅ LANDJORDEN

BOREPLATTFORM TIL SJØS

UNDERVANNSBRØNN

Ved utvinning av olje brukes brønner både på landjorden og til havs. For å opprettholde trykket kan det bli pumpet inn gasser eller vann

[Bilde]

UNDERVANNSBRØNN

Det blir brukt fjernstyrte ubåter for å bygge produksjonsanlegg på sjøbunnen

[Bilde]

HORISONTAL BORING

Motorer som blir fjernstyrt av en operatør, driver borkronen, og sensorer påviser berggrunnens egenskaper

3 TRANSPORT

RØRLEDNINGER

TANKSKIP

Rørledninger over bakken, under bakken og på sjøbunnen transporterer oljen. Transporten foregår også med tankskip, lektere og jernbanevogner

4 RAFFINERING

RAFFINERI

Råolje blir varmet opp, destillert og atskilt i fraksjoner som man kan lage nyttige produkter av

DESTILLASJONSTÅRN

Når seig, mørk råolje blir varmet opp i ovnen, går hydrokarbonene over til gasser. Gassene kondenserer til væsker ved forskjellige temperaturer. Oljen blir derved atskilt i fraksjoner, eller kutt

20°

RAFFINERIGASSER

De innbefatter metan, etan, propan og butan

20°—70°

BENSIN

Brukes som drivstoff i biler og som råstoff i plastproduksjon

70°—160°

NAFTA

Kan foredles til plaststoffer, bilbensin og andre kjemiske produkter

160°—250°

PARAFIN

Foredles til jetbensin og lett fyringsolje

250°—350°

GASSOLJE

Foredles til diesel og fyringsolje

OVN

400°

DESTILLASJONSREST

Bearbeides videre til tung fyringsolje, vokslys, smøreoljer og asfalt

KATALYTISK KRAKKINGSANLEGG

Hydrokarbonene oppvarmes av damp og blandes med den varme katalysatoren aluminiumsilikagel. Denne prosessen krakker, eller spalter, hydrokarbonene i mindre og nyttigere molekyler

Pulverformig katalysator blander seg med hydrokarbonene i dampen

ETANOL

Dette løsningsmidlet brukes i produksjonen av maling, kosmetikk, parfyme, såpe og fargestoffer

PLASTSTOFFER

Et eksempel er polystyren, som framstilles ved polymerisasjon av styren

TILSETNINGSSTOFFER TIL BENSIN

Oktanforbedrende komponenter hindrer bensinen i å antenne for tidlig i motoren, slik at ytelsen øker

[Rettigheter]

Foto gjengitt med tillatelse av Phillips Petroleum Company

[Diagram på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

DE STØRSTE OLJEPRODUSENTENE

(Se den trykte publikasjonen)

Den totale mengden er oppgitt i milliarder fat. Den innbefatter ikke uoppdagede ressurser

OPEC-medlem

Land som har ett eller flere oljefelter av kjempestørrelse

Produksjon til nå

◆ Reserver

▪ • ◆ 332,7 SAUDI-ARABIA

◆ 216,5 USA

◆ 192,6 RUSSLAND

• ◆ 135,9 IRAN

▪ • ◆ 130,6 VENEZUELA

▪ • ◆ 125,1 KUWAIT

▪ • ◆ 122,8 IRAK

▪ • ◆ 113,3 DE FORENTE ARABISKE EMIRATER

◆ 70,9 MEXICO

◆ 42,9 KINA

▪ • ◆ 41,9 LIBYA

◆ 33,4 NIGERIA

◆ 21,2 CANADA

◆ 21,0 INDONESIA

◆ 20,5 KASAKHSTAN

▪ • ◆ 18,3 ALGERIE

◆ 17,6 NORGE

◆ 16,9 STORBRITANNIA

[Bilder på side 4]

Den første råoljebrønnen i Titusville i Pennsylvania i 1859

Olje som spruter ut av en brønn i Texas

[Rettigheter]

Brown Brothers

[Bilde på side 5]

Tidlig oljefelt i Beaumont i Texas

[Bilde på side 5]

Hestekjerre som transporterer oljefat

[Bilde på side 10]

Oljebrønn i brann i Kuwait

[Bilderettigheter på side 5]

Alle bilder: Brown Brothers