Tranenes vakre dans

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SPANIA

I DEN sørkoreanske byen Pusan kan man se en folkedans utenom det vanlige. Menn kledd i hvite kapper og med høye, svarte hatter på hodet veiver med armene, virvler rundt og bukker og står til og med på ett ben.

Den besynderlige, improviserte måten de beveger seg på, har en enkel forklaring. Mennene etterligner japantranene, som i flere hundre år har overvintret i Sør-Korea. Den spesielle dansen til disse tranene gjorde så sterkt inntrykk på lokalbefolkningen at de laget sin egen dans basert på fuglenes kroppsstillinger.

Omkring 1600 kilometer unna, på Hokkaido i Japan, strømmer naturelskere til Kushiro Shitsugen nasjonalpark for å se virkelige traner. Takket være et fôringsprogram i de harde vintermånedene finnes det nå en koloni på flere hundre japantraner. Det er flott å se en gruppe av disse elegante hvite og svarte fuglene utføre sine livfulle danser i snøen. En skribent i bladet National Geographic, Jennifer Ackerman, bruker det japanske ordet aware for å beskrive hvor betatt hun ble. Det uttrykker «den følelsen som oppstår når man gripes av skjønnheten ved noe flyktig,» sier hun.

Folk har lenge vært fascinert av traner, som finnes i alle verdensdeler unntatt i Sør-Amerika og i Antarktis. Disse fuglene forekommer på hulemalerier i Afrika, Australia og Europa. I Det fjerne østen, hvor tranene er et symbol på langt liv og lykke, utgjør de ofte et av yndlingsmotivene til kunstnere. Kanskje fordi tranepar holder sammen livet ut, står de også for ekteskapelig lykke, og de er ofte avbildet på brudekimonoer. Koreanerne har klassifisert japantranen som et «naturmonument» på grunn av dens skjønnhet og fordi den er så sjelden. Japanerne har avbildet dansende traner på tusenyen-sedlene sine. Og så langt tilbake som for 2500 år siden utviklet kineserne en dans som de kalte «de hvite traners dans». Kanskje det er tranenes forkjærlighet for dans som er grunnen til at folk er så glad i dem.

Tranenes dans

Alle de 15 traneartene danser, og selv små traneunger som er under to dager gamle, gjør et forsøk. «Det er noen andre fuglearter som også danser,» forteller en fuglehåndbok, «men det er ingen andre som danser så mye, eller . . . som i menneskers øyne danser så vakkert.» (Handbook of the Birds of the World) Tranedansen er ganske variert og er alltid oppsiktsvekkende — spesielt når man tenker på fuglenes store størrelse, de elegante stillingene de inntar, og deres dramatiske hopp høyt opp i luften med utstrakte vinger. Dansen består vanligvis av «lange, innviklede sekvenser av koordinerte kroppsbøyninger, hopp, springmarsjer og  korte flygeturer,» sier boken. Og så snart noen traner begynner å danse, bestemmer vanligvis hele gruppen seg for å være med, akkurat slik mennesker gjør det. Iakttakere i Afrika har sett så mange som 60 par av arten sørlig krontrane som alle danset i samlet flokk.

Hvorfor danser tranene? Er deres dans mosjon, kommunikasjon, paringslek, et alarmsignal eller bare et uttrykk for godt humør? Motivet for å danse kan være noen av eller alle disse grunnene. Tranene liker pardans, og det å danse utgjør en del av paringsleken. Men også ungtraner danser, og ungene er vanligvis de mest entusiastiske danserne. «Uansett hva som er grunnen til at tranene danser, er det en stor fornøyelse å se på,» konkluderer den ovennevnte fuglehåndboken.

Tranenes flukt

Ofte hører man traner lenge før man ser dem. Et gjennomtrengende, trompetlignende rop forteller at de er på vei, selv om de kan være mange kilometer unna. Dette ropet bidrar tydeligvis til å holde flokken av fugler samlet når de er ute på lange trekk. De fleste tranearter trekker fra hekkeområdene i nord. Om høsten tilbakelegger de enorme avstander når de flyr fra Canada, Skandinavia eller Sibir til varmere strøk i Kina, India, USA (Texas) eller området ved Middelhavet. Disse reisene er både risikofylte og strabasiøse. Man har sett noen vanlige traner fly i en høyde av nesten 10 000 meter når de krysser Himalaya på vei til India. De flyr i en typisk V-formasjon og utnytter de varme oppvindene, slik at de kan sveve så langt som mulig. Men når de krysser vann, har de bare vingene sine å stole på. *

Den spanske ornitologen Juan Carlos Alonso har brukt nesten 20 år på å finne ut av trekkmønsteret til de 70 000 tranene som overvintrer i Spania. «Noen fugler blir ringmerket, og andre blir utstyrt med små radiosendere, slik at vi kan spore trekkrutene deres,» forteller han. «Jeg synes det er en stor opplevelse når jeg oppdager en trane som overvintrer i Spania, og som jeg selv ringmerket da den som unge befant seg i Nord-Tyskland. Tranene har brukt de samme trekkrutene i mange hundre år. En trane som var ringmerket i Finland, ble funnet da den overvintret så langt sør som i Etiopia, mens noen traner fra Sibir overvintrer i Mexico.»

Kampen for å overleve — med menneskenes hjelp

For tiden er ni av de femten traneartene truet  av utryddelse. I 1938 fantes det bare 14 individer igjen av den mest truede arten, trompetertranen, som holder til i Nord-Amerika. Men takket være et avlsprogram for traner i fangenskap som er satt i gang, og fordi tranenes viktigste tilholdssteder er blitt beskyttet, har antallet etter hvert økt til over 300. Naturforskere aler nå opp fugleunger i fangenskap og fører dem så tilbake til beskyttede områder i det fri. I den senere tid har man med godt resultat brukt ultralette fly for å lære noen unge trompetertraner å trekke. Russiske forskere gjør seg lignende bestrebelser for å verne den truede snøtranen.

En av de mest gripende beretningene om de gode resultatene som er oppnådd, kommer fra Japan. En liten koloni japantraner i Hokkaido trakk ikke til varmere strøk, siden de i vintermånedene fant mat i elver som lå i nærheten av varme kilder. I løpet av den strenge vinteren 1952 frøs imidlertid også disse elvene til, og det så ut til at den lille flokken på 30 fugler skulle bli borte. Men skolebarn i området strødde korn på de frosne elvene, og fuglene overlevde. Siden da er tranene blitt fôret regelmessig, og den lille flokken har økt til nesten 900 fugler, noe som utgjør omkring en tredjedel av det totale antall japantraner verden over.

En usikker framtid

I likhet med mange andre arter har tranene lidd under at våtmarker er blitt tørrlagt, og at det er blitt færre gressmarker. For å overleve har traner måttet lære seg å bo i nærheten av mennesker. De foretrekker vanligvis å holde seg på trygg avstand, opptil flere kilometer unna, men der hvor de ikke blir forstyrret, kan de venne seg til at det er mennesker i nærheten. I India har sarustranene, de høyeste av alle flygende fugler, vent seg til å hekke i dammer i landsbyer. Andre tranearter som det har gått bra med, har lært seg til å finne mat på dyrket mark under trekket eller mens de oppholder seg i vinterkvarteret sitt.

Man håper at den felles innsats som naturvernere i mange land gjør seg, vil sikre at disse grasiøse skapningene overlever. For en tragedie det ville være om framtidige generasjoner aldri vil få fryde seg over tranenes vakre dans eller høre de høylytte ropene deres når de flyr over høsthimmelen på vei sørover!

[Fotnote]

 [Bilde på side 15]

Japantraner i Asia

[Bilde på side 16]

Detalj fra koreansk porselen

[Bilde på side 16]

Jomfrutraner med øredusker

[Bilde på sidene 16 og 17]

Vanlige traner i flukt

[Bilde på side 17]

Nordlige krontraner