Syria — dufter av en interessant fortid

I OLDTIDENS verden var det et knutepunkt. Der møttes karavanerutene mellom Middelhavet og Kina og mellom Egypt og Anatolia (den asiatiske delen av Tyrkia). Hærstyrker fra Akkad, Babylon, Egypt, Persia, Hellas og Roma marsjerte der. Flere hundre år senere drog muslimer og korsfarere gjennom landet. I nyere tid har franske og britiske styrker kjempet om herredømmet der.

En del av dette området heter det samme i dag som det gjorde for flere tusen år siden — Syria. Området har gjennomgått mange forandringer, men vi kan fortsatt ane duften av en fjern fortid. Dette landet er spesielt interessant for dem som studerer Bibelen, for Syria har en plass i Bibelens historiske beretning.

Damaskus — en gammel by

Det sies om Damaskus, hovedstaden i Syria, at den er en av de eldste byene i verden som har vært sammenhengende bebodd siden den ble grunnlagt. Damaskus ligger ved foten av fjellkjeden Antilibanon, og elven Barada renner gjennom byen. I mange hundre år har byen vært en kjærkommen oase i utkanten av den store syriske ørken. Patriarken Abraham drog sannsynligvis forbi eller gjennom Damaskus da han var på vei sørover til Kanaan. Og han tok Elieser, «en mann fra Damaskus», inn i sin husstand som tjener. — 1. Mosebok 15: 2.

Nesten tusen år senere kjempet de syriske kongene i Soba mot Israels første konge, Saul. (1. Samuelsbok 14: 47) Israels andre konge, David, kjempet også mot konger av Aram (det hebraiske navnet for Syria). Han beseiret dem og la «garnisoner i Damaskus-Syria». (2. Samuelsbok 8: 3—8) Slik oppstod det et langvarig fiendskap mellom Israel og Syria. — 1. Kongebok 11: 23—25.

I det første århundre evt. hadde fiendskapet mellom syrerne og jødene tydeligvis roet seg. Det var til og med flere jødiske synagoger i Damaskus på den tiden. Du husker kanskje at Saulus (senere Paulus) fra Tarsus befant seg på veien fra Jerusalem til Damaskus da han ble omvendt til kristendommen. — Apostlenes gjerninger 9: 1—8.

I dagens Damaskus finnes det ingen spor etter Abrahams gjennomreise eller Davids seier. Men det finnes  rester av den gamle romerske byen, og en viktig hovedgate gjennom den gamle bydelen ligger der den romerske Via Recta (gaten Den rette) lå. Det var i et hus i denne gaten at Ananias fant Saulus etter at Saulus på mirakuløst vis var blitt omvendt til kristendommen rett utenfor Damaskus. (Apostlenes gjerninger 9: 10—19) Denne gaten er riktignok helt annerledes i dag enn den var i romertiden, men det var altså her Paulus’ enestående karriere begynte. Gaten Den rette ender ved den romerske porten Bab-Sharqi. Oppå bymurene ligger det hus, og det hjelper oss til å forstå hvordan Paulus kunne flykte ved at han ble senket ned i en kurv gjennom en åpning i muren. — Apostlenes gjerninger 9: 23—25; 2. Korinter 11: 32, 33.

Palmyra — en historisk oase

Etter en kjøretur på cirka tre timer nordøstover fra Damaskus kommer man til et interessant arkeologisk utgravningssted — Palmyra, som i Bibelen blir kalt Tadmor. (2. Krønikebok 8: 4) Denne oasen, som ligger midtveis mellom Middelhavet og elven Eufrat, får vann fra underjordiske kilder som kommer fra fjellene i nord. Den gamle handelsveien mellom Mesopotamia og land i vest fulgte Den fruktbare halvmåne og gikk derfor langt nord for Palmyra. Men på grunn av ustabile politiske forhold i nord i det første århundre fvt. ble det ønskelig å ha en kortere rute lenger sør. Palmyra gikk dermed inn i sin glanstid.

 Fordi Palmyra var nyttig for Roma som buffersone i den østlige utkanten av riket, ble byen innlemmet i den romerske provinsen Syria, men med tiden ble den erklært for å være en fristad. Det var bygd store templer, monumentale frittstående portaler, badeanlegg og et teater langs en storslått gate med søyleganger. Søylehallene på hver side var brolagt for fotgjengere, men hovedgaten i midten var ikke brolagt, av hensyn til de kamelkaravanene som drog gjennom der. De karavanene som trafikkerte ruten mellom Kina og India i øst og den gresk-romerske verden i vest, gjorde et opphold i Palmyra. Der var de pålagt å betale skatt på silke og krydder og andre handelsvarer som de fraktet.

I sin storhetstid, på 200-tallet evt., hadde Palmyra cirka 200 000 innbyggere. Det var på denne tiden Palmyras ambisiøse dronning Zenobia kjempet mot Roma, men i 272 evt. ble hun til slutt beseiret. Uten å vite det oppfylte Zenobia dermed en del av en profeti som profeten Daniel hadde nedskrevet rundt 800 år tidligere. * (Daniel, kapittel 11) Etter at Zenobia var blitt beseiret, overlevde Palmyra som strategisk utpost for Romerriket en stund, men gjenvant aldri sin tidligere makt og prakt.

Videre til Eufrat

Kjører man nordøstover gjennom ørkenen, kommer man etter cirka tre timer til byen Dayr az-Zawr, der man kan se den mektige elven Eufrat. Denne historiske vannveien har sitt utspring i fjellene i det østlige Anatolia, kommer inn i Syria rett nord for Karkemisj og renner sørøstover gjennom Syria og inn i Irak. Ikke langt fra den irakiske grensen ligger ruinene av to syriske oldtidsbyer.

Ti mil sørøstover, et sted der Eufrat går i en bue, ligger ruinene av den gamle festningsbyen Dura-Europos. Enda to og en halv mil mot sørøst ligger restene av byen Mari. Den var en gang en blomstrende handelsby, men ble ødelagt på 1700-tallet fvt. av babylonerkongen Hammurabi. I arkivene i byens kongelige palass har man funnet minst 15 000 leirtavler med innskrifter — dokumenter som i høy grad har bidratt til å levendegjøre historien.

Da Hammurabis soldater ødela byen, rev de ned de øvre delene av husveggene, slik at de nederste rommene ble fylt med murstein og jord. Det førte til at veggmalerier, statuer, keramikk og utallige andre kulturgjenstander ble bevart, og et fransk arkeologteam fant mye av dette i 1933. I dag kan man se disse gjenstandene på museer i Damaskus og Aleppo og i Louvre i Paris.

Oldtidsbyer nordvest i Syria

Følger man Eufrat nordvestover, kommer man til Aleppo (Halab). Aleppo, i likhet med Damaskus, sies å være en av de eldste byene i verden som har vært sammenhengende bebodd. De overbygde basarene i Aleppo er noen av de mest pittoreske i Midtøsten.

Like sør for Aleppo ligger Tall Mardikh, der bystaten Ebla lå i gammel tid. Ebla var en innflytelsesrik handelsby som dominerte det nordlige Syria i den siste halvdelen av 2000-tallet fvt. Utgravninger der har avdekket restene etter et tempel som var viet den babylonske gudinnen Isjtar. Man har også funnet et kongelig palass, og i arkivene der kom det for dagen over 17 000 leirtavler. Man kan se kulturgjenstandene fra Ebla i museet i Idlib, en liten by to og en halv mil fra Ebla.

Sørover på veien til Damaskus ligger Hama, som i Bibelen blir kalt Hamat. (4. Mosebok 13: 21) Elven Orontes snor seg gjennom Hama og gjør den til en av de koseligste byene i Syria. Til slutt skal vi nevne Ras Shamra, der oldtidsbyen Ugarit lå. På 2000- og 1000-tallet fvt. var Ugarit en velstående handels- og havneby som var gjennomsyret av dyrkelsen av Ba’al og Dagon. Siden 1929 har franske arkeologer gravd fram mange leirtavler og bronsefigurer med innskrifter, og disse har åpenbart mye om hvor fordervet Ba’al-dyrkelsen var. Det gjør det lettere for oss å forstå hvorfor Gud dømte de Ba’al-dyrkende kanaaneerne til tilintetgjørelse. — 5. Mosebok 7: 1—4.

Ja, i dagens Syria kan man fortsatt ane duften av en interessant fortid.

[Fotnote]

[Kart på sidene 24 og 25]

(Se den trykte publikasjonen)

MIDDELHAVET

Omstridte grenser

EGYPT

ISRAEL

JORDAN

LIBANON

SYRIA

DAMASKUS

Barada

Orontes

Hama (Hamat)

Ugarit (Ras Shamra)

Aleppo (Halab)

Ebla (Tall Mardikh)

Karkemisj (Jerablus)

Eufrat

Zenobia

Dayr az-Zawr

Dura-Europos

Mari

Palmyra (Tadmor)

IRAK

TYRKIA

[Bilder på side 24]

Damaskus (under) og gaten Den rette (over)

 [Bilde på side 25]

Bikubeformede hus

[Bilde på side 25]

Ugarit

[Bilde på side 25]

Hama

[Bilde på side 26]

Mari

[Bilde på side 26]

Aleppo

[Rettigheter]

© Jean-Leo Dugast/Panos Pictures

[Bilde på side 26]

Kongelig palass i Ebla

[Bilde på side 26]

Sauegjetere ved Zenobia

[Bilde på side 26]

Palmyra

[Bilde på side 26]

Eufrat ved Dura-Europos

[Bilderettigheter på side 25]

Barn: © Jean-Leo Dugast/Panos Pictures; bikubeformede hus: © Nik Wheeler