Balolo — «Stillehavets kaviar»

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ FIJI

LIKER du sjømat? I så fall bør du bli med oss til en landsby på en av de ytre øyene i det tropiske Fiji, hvor vi skal få være med på et eksotisk festmåltid. Mens vi lytter til de svake bølgeskvulpene mot utliggerkanoene, legger vi merke til en ovn nedi bakken som kalles en lovo, som er blitt gravd ut på stranden. Det er tent opp et bål for å varme opp noen spesielle steiner som skal brukes i forbindelse med tilberedningen av hovedretten.

Men hvem er det som kommer med hovedretten? Ingen! Vi skal i stedet vente på at hovedretten kommer til oss. Hvis du har en mistanke om at det er noe uvanlig ved dette måltidet, så har du helt rett. Det festmåltidet vi ser fram til, er en tallerken med lekre, sprellende leddormer, som er henholdsvis rødbrune (hanner) og blågrønne (hunner). Ormene har fått navnet Stillehavets kaviar. Her på Fijiøyene blir denne merkverdige kulinariske delikatessen kalt balolo. *

Én eller to ganger i året, i løpet av én til tre netter  og når månen er i tredje kvarter, stiger baloloormer i hopetall opp til havoverflaten. * En forstår ikke fullt ut hva som bestemmer det forutsigbare tidspunktet for denne gytingen, men forskere tror at det kan ha sammenheng med økt havtemperatur, månefasen og tidevannet eller dagslyset. Man benytter seg av forskjellige metoder for å forutsi gytetidspunktet. Man observerer været, blomstringen av visse planter og hvordan forholdene i havet er. I den senere tid har marinbiologer basert sine forutsigelser om når baloloen gyter, på månefaser og Metons syklus. *

I landsbyen blir lyden av sang akkompagnert av ukuleler og gitarer avbrutt av en beskjed om at ormene hadde begynt å stige opp. La oss bli med mennene, kvinnene og barna som går ut til revet. Noen har på seg en fargerik isulu (et omslagsskjørt som både menn og kvinner bruker) og en vakker salusalu (en velluktende blomsterkrans). De er usedvanlig velkledde i betraktning av at de skal ut og vasse i havet.

Det er mange som velger å være i en kano under denne begivenheten, men vi bestemmer oss for å være med den gruppen som vasser ut i vannet fra stranden. Vi går ut i det varme, tropiske vannet, og snart står vi i vann til livet. Plutselig blir vi oppmerksom på at overalt omkring oss kommer det opp tusener på tusener av leddormer.

Vi blir grepet av den begeistrede stemningen, som er blitt kalt «en av de mest bisarre merkverdigheter i det sørlige Stillehavets naturhistorie». Ethvert tenkelig middel blir brukt for å fange de sprellende skapningene etter hvert som de komme opp til overflaten — bøtter, håver, myggnetting, kurver som er vevd av kokospalmeblad, eller bare hendene. En besøkende la merke til at en fijiansk mann med krusete hår stakk hodet nedi den sprellende massen. Oppi en båt ristet han så av de ormene som hadde viklet seg inn i håret hans. Noen ivrige deltakere smaker på fangsten med én gang; de står og tygger ivrig mens de fortsetter å samle inn flere ormer.

Men denne utrolige begivenheten hadde ikke før begynt, før den var over — i hvert fall for dette året. Vi bestemmer oss for å stå over muligheten til å spise ormene rå, men vi blir med vennene våre i land for å smake på «Stillehavets kaviar» etter at den er blitt stekt i den utgravde ovnen. Baloloormene, som er rike på vitaminer og mineraler, kan kokes, ovnstekes eller stekes på vanlig måte. Når de først er tilberedt, holder de seg minst i en uke. Men vi må innrømme at det ikke er alle som liker fiskesmaken.

Så er tiden inne til at vi må dra. Vi takker alle i landsbyen for den varme gjestfriheten de har vist oss. Når vi tenker på baloloormene som kommer opp til overflaten, og at det er mulig å forutsi tidspunktet for når det skal skje, og når vi tenker på alle de levende skapningene på revet som er gjensidig avhengige av hverandre, må vi beundre Skaperen av slike mangfoldige livssykluser. — Åpenbaringen 4: 11.

Hvis du planlegger å besøke Fijiøyene, vil du kanskje prøve å smake på disse lekre leddormene. På den annen side kan det hende du foretrekker å ha med din egen niste. Uansett hva du velger, kan du være sikker på at når det er balolotid, kommer øyboerne til å vente på at denne «Stillehavets kaviar» skal stige opp til havoverflaten.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 11]

Spiser de virkelig ormer?

Du blir kanskje både overrasket og lettet over å få vite hva det egentlig er øyboerne er så ivrige etter å samle inn og spise.

Bakkroppen på baloloormen forandrer seg drastisk og utvikler seg raskt til forplantningsorganer som kalles epitoker. Disse inneholder kjønnsceller som kalles gameter. Bakkroppen, som har øyne og luffelignende lemmer, blir skilt fra ormen og stiger opp til havoverflaten. Hvis den ikke blir fanget opp av et sultent menneske eller et rovdyr i vannet, brister skinnet, og enten egg eller sædceller frigjøres, slik at eggene kan bli befruktet. Det enorme antall individer sikrer at det er nok egg som blir befruktet, til tross for at det er så mange som blir spist av mennesker eller andre skapninger i havet. De som overlever som frittsvømmende larver, finner seg et passende korallstykke, hvor de slår seg ned for å begynne sin livssyklus.

Så når vi spiser balolo, spiser vi bare bakkroppen av ormer som fortsatt lever på revene.

[Bilderettigheter på side 10]

Øverst: Sekove Bigitibau; til venstre, i midten og på side 11: Paul Geraghty