Et fascinerende besøk i Olympic nasjonalpark

FORDI jeg vokste opp i nærheten av Olympos-fjellet i Hellas, var jeg nysgjerrig på en halvøy tusener av kilometer borte som heter Olympic Peninsula, og som strekker seg ut i Stillehavet fra Nord-Amerika. Det at en venn av meg fortalte at det er regnskog i dette området — 8000 kilometer nordvest for Amazonas — var nok til å lokke meg til Olympic nasjonalpark.

Denne nasjonalparken i det nordvestlige hjørnet av USA, i staten Washington, er på omkring 3500 kvadratkilometer. Noen undersøkelser vi foretok før vi reiste, viste at det er mange fascinerende naturfenomener i dette området. Her hvor tåke fra Stillehavet driver innover den forrevne kysten, opp til tregrensen, er det et usedvanlig fuktig klima. Parken har høye, snødekte fjelltopper, isbreer som sakte brer seg utover, og store trær i regnskoger like hemmelighetsfulle og mørke som dem i Amazonas-området.

I 1788 gav en engelsk kaptein den høyeste toppen — som er på nesten 2500 meter — navnet Mount Olympus, etter det som ifølge grekernes legende var navnet på de mytiske gudenes bolig. For å bevare denne villmarken opprettet man i 1938 Olympic nasjonalpark.

Regnskoger i Nord-Amerika?

En behagelig høstmorgen kom min kone og jeg til parkens administrasjonssenter i Port Angeles. Vi ble møtt av Mike, en høy og kraftig mann, som er fra området, og som stolt viser fram regnskogens skatter til besøkende som oss. «Regnskogene er kanskje de mest spesielle naturfenomenene her i Olympic,» sa han med tydelig begeistring. «Betegnelsen ’regnskog’ blir vanligvis brukt om tropiske skoger. De som er her, er blant de mindre regnskogene i tempererte områder.» Da jeg spør om en forklaring på hvorfor de blir kalt regnskoger, kommer Mike raskt med tallene: Skogene får næring av den unormalt store nedbørmengden på de vestlige fjellskråningene i Olympic Mountains — den varierer fra 2000 millimeter i året nær kysten til 4000 millimeter eller mer i elvedalene ved foten av fjellene. Det er tre daler som har det meste av regnskogene; det er de dalene som elvene Hoh, Queets og Quinault renner gjennom.

Lyden av fottrinnene våre blir dempet av det halvmetertykke laget med halvråttent materiale som dekker skogbunnen. Trærne står så tett at de holder vinden ute; til og med det stadige regnet siver bare igjennom som en slags grønn dugg. Bare små, utydelige flekker av sollys når oss der vi går på skogbunnen. Den forsiktigste fuglesang høres høy ut. Innimellom beveger wapitihjorter seg som brune skygger mellom de mosegrodde stammene.

Hvor trær vokser på andre trær

Siden det halvråtne materialet på bakken er så kompakt, er det sjelden at frø får til å vokse — noe som forklarer hvorfor de fleste av de største trærne i skogen har vokst opp fra stammen til vertstrær. Dette er nedfallstrær som er i ferd med å gå i forråtnelse og fungerer som fruktbare verter for frø som faller på dem. Det er ikke uvanlig å se flere store trær som vokser på rekke på et svært nedfallstre, og det at det er så mange vertstrær, forklarer hvorfor det noen  steder er mange trær som står på rekke — akkurat som om de var omhyggelig plantet slik.

Etter at vi har gått en stund på flatmark, går vi lenger oppover i fjellene, og her forandrer skogen seg. Det er rekordstore purpuredelgraner og fjelledelgraner som dominerer. På sidene av Mount Olympus er det sju isbreer som noen steder er 300 meter tykke, og ellers i høylandet er det mer enn 50 isbreer.

Taggete fjelltopper og isbrekledde høydedrag

Vi hadde forbrent mange kalorier på den anstrengende fotturen, så vi startet neste dag med en skikkelig frokost på en kafé i Port Angeles. Den hyggelige servitøren vår, Arlene, var mer begeistret for snøen i området enn for regnet. Hun mente bestemt at vi måtte dra til de høyereliggende områdene i retning av de snødekte åsene øst i parken for virkelig å se fjellene på sitt beste.

Vi fulgte veien øst for Port Angeles mot Deer Park og befant oss snart på en grusvei som for det meste var bratt, og som hadde en rekke hårnålssvinger. Vi ble belønnet med en storslått utsikt både mot nord og mot sør, over Strait of Juan de Fuca til øya Vancouver og mot det høye, islagte midtpartiet til Olympic Mountains. Vi kunne se flere hjortedyr gå i blomsterengene, og vi fikk se skjøre planter som ikke vokser noe annet sted på jorden, deriblant klokkeblomsten Campanula piperi og fiolarten Viola flettii.

Vårt neste mål var Hurricane Ridge. Det er lett å forstå hvorfor veien dit er en populær fjellvei i parken. Det er en bra vei, som starter like ved parkens administrasjonssenter og ender ved blomsterenger i en høyde av 1755 meter over havet. Derfra strekker fjellene seg mot sør, så langt øyet kan nå; vi ser en rekke snødekte topper og isbreer som fyller dalene mellom dem. Mens vi stod der og nøt utsikten, jaget store skymasser fra vest over himmelen.

De første blomstene i slekten hundetann blomstrer så snart snøen smelter på engene, og de neste tre månedene kommer det en mengde forskjellige fargerike blomster. Man kan se hjortedyr som gresser med flotte fjell i bakgrunnen, og noen ganger kan man få øye på fjellgeiter som klatrer på de bratte klippene ovenfor hovedveien.

Dundrende brenninger langs stillehavskysten

Hvis man vil til de beste strendene på halvøya, må man gå. Da vi hadde gått gjennom skogen  fra den østlige byen Forks, kom vi fram til strender med tidevannsdammer hvor det vrimlet av fascinerende livsformer. Bortenfor neset Teahwhit Head så vi Giants Graveyard, en rotete blanding av forrevne klipper ute i havet, hvor de enorme dønningene brytes til skum. Trærne langs denne kysten er bøyd nesten flate på grunn av det konstante presset fra den voldsomme vinden fra havet. Mens vi gikk langs stranden i den sterke vinden, var vi omgitt av glattpolerte steiner og drivved i flotte fasonger.

For oss var besøket i Olympic nasjonalpark i det store og hele en opplevelse av vill natur og tidløshet. Det fylte oss med ærefrykt for Skaperen, «han som har jordens innerste dyp i sin hånd og fjellenes tinder i eie, han som har havet i eie, det han selv dannet, og som formet det tørre land med sine hender». (Salme 95: 4, 5) — Innsendt.

[Ramme på side 25]

Hvorfor regner det så mye?

Tunge skyer som blir blåst inn over land av en varm kyststrøm fra Stillehavet, tvinges til å stige på grunn av den høye barrieren som Olympic Mountains utgjør. Etter hvert som skyene stiger, blir de avkjølt, og fuktigheten kondenserer til regn eller snø. Derfor får den vestlige fjellskråningen opptil 3500 millimeter nedbør i året. Mount Olympus får omtrent 5000 millimeter nedbør; det meste faller som snø. Den østlige fjellskråningen, en såkalt regnskygge, får på den annen side lite regn og forblir forholdsvis tørr.

[Kart på side 22]

(Se den trykte publikasjonen)

STILLEHAVET

CANADA

USA

OLYMPIC NASJONALPARK

 [Bilde på side 23]

Det isbrekledde fjellet Mount Olympus skråner nedover mot Hoh-regnskogen

[Bilde på side 23]

Home Lake, øverst i Dungeness River-dalen

[Bilde på side 24]

I blomsterengene i fjellet kan man se mange wapitihjorter og unike planter, som denne fiolen, «Viola flettii»

[Bilde på sidene 24 og 25]

Kalaloch Beach ved stillehavskysten

[Bilde på side 25]

Sol Duc-fallene

[Bilde på side 25]

Drivved langs Rialto Beach