Hvor er alt vannet blitt av?

Cherrapunji i India er et av de mest nedbørrike stedene på jorden. I monsuntiden blir området, som ligger ved foten av Himalaya-fjellene, gjennombløtt av 9000 millimeter regn. Men så utrolig det enn kan virke, blir Cherrapunji også rammet av vannmangel.

SIDEN det er lite vegetasjon igjen som kan holde på vannet, renner regnvannet bort nesten like fort som det strømmer ned. To måneder etter at monsunregnet er borte, blir det knapphet på vann. I sin bok Vann — den egentlige krisen omtalte Robin Clarke for noen år siden Cherrapunji som «den våteste ørken på jorden». *

Ikke langt fra Cherrapunji ligger Bangladesh, et tett befolket, lavtliggende land som får unngjelde for vannet fra monsunregnet som strømmer ned fra de bare fjellsidene i India og Nepal. Noen år blir to tredjedeler av Bangladesh satt under vann. Men så snart flomvannet synker, svinner Ganges inn til en ubetydelig strøm, og jorden tørker ut. Over 100 millioner mennesker i Bangladesh blir berørt av dette fryktelige, årlige kretsløp av flommer og tørkeperioder. Og ikke bare det, brønnvannet der er forurenset av arsenikk, noe som allerede kan ha forgiftet millioner av mennesker.

 I byen Nukus i Usbekistan, ikke langt fra Aralsjøen, er det ikke arsenikk, men salt som er problemet. Hvite, skorpeaktige avleiringer omslutter bomullsplantene og hemmer veksten. Saltet kommer opp til overflaten fra dypere jordlag som er gjennomtrukket av vann. Dette problemet, som kalles salinisering, er ikke av ny dato. For 4000 år siden gikk mesopotamisk jordbruk i oppløsning av nøyaktig samme grunn. Altfor mye kunstig vanning og utilstrekkelig drenering fører til at saltene i jorden hoper seg opp på overflaten. For at avlingen skal bli bra, må man bruke mer og mer ferskvann. Men jorden blir til slutt ubrukelig — i mange generasjoner framover.

Hvor blir alt vannet av?

Mye av regnvannet kommer dessverre i strie strømmer. Det fører ikke bare til flomkatastrofer, men også til at vannet raskt renner bort fra jorden og ut i havet. Noen steder får mye vann, mens andre får lite. Cherrapunji er kjent for å ha en nedbørmengde på over 26 000 millimeter i en tolvmånedersperiode, mens Atacama-ørkenen i det nordlige Chile ikke har hatt noe særlig nedbør på flere år.

De fleste mennesker på jorden lever dessuten i vannfattige områder. Det er for eksempel få som bor i tropiske områder i Afrika og Sør-Amerika hvor det kommer rikelig med regn. Hvert år fører den mektige Amazonaselven 15 prosent av overflatevannet i verden ut i Atlanterhavet, men ettersom befolkningstettheten i området er så lav, er det svært lite av dette vannet som blir benyttet av menneskene. På den annen side bor det omkring 60 millioner mennesker i Egypt, hvor det regner minimalt, og praktisk talt alt det vannet de trenger, må tappes fra den allerede reduserte vannmengden i Nilen.

For noen år siden skapte ikke slike bemerkelsesverdige forskjeller i vannforsyningen alvorlige problemer. I 1950 var det ifølge én undersøkelse ikke noe område på jorden som hadde lav eller svært lav vannforsyning. Men de tider er forbi. I tørre områder i Nord-Afrika og det sentrale Asia har mengden av tilgjengelig vann pr. person sunket til en tiendedel av hva den var i 1950.

Befolkningsveksten og den lave nedbørmengden i mange områder med høy befolkningstetthet er ikke de eneste grunnene til at behovet for vann har økt. I dagens verden er sikker vannforsyning en forutsetning for framgang og velstand.

Økende behov for vann

Hvis du bor i et industriland, har du utvilsomt lagt merke til at mange fabrikker ligger  langs viktige elver. Grunnen er enkel. I industrien trengs det vann for at man skal kunne produsere praktisk talt alt, fra datamaskiner til binders. Næringsmiddelindustrien forbruker også overraskende mye vann. Kraftstasjoner har et umettelig behov for vann, og de ligger derfor ved større vassdrag.

Behovet for vann i jordbruket er enda større. Mange steder er nedbørmengden for liten eller for ustabil til å garantere gode avlinger, og kunstig vanning synes derfor å være den ideelle løsning når det gjelder å fø verdens befolkning. Ettersom man er blitt avhengig av avlinger fra kunstig vannede områder, bruker jordbruket en betydelig del av jordens ferskvannsforråd.

Vannforbruket i hjemmene har også steget. I 1990-årene trengte hele 900 millioner nye byboere skikkelige sanitære forhold og tilgang på sikker vannforsyning. Tradisjonelle vannforsyningskilder, for eksempel elver og brønner, kan ikke lenger skaffe tilstrekkelige mengder vann til store byer. I Mexico by, for eksempel, må vannet nå føres til byen i rørledninger som strekker seg 125 kilometer unna, og pumpes over en fjellkjede som rager 1200 meter over byen. Dieter Kraemer sier i sin rapport Water: The Life-Giving Source at dette anlegget kan sammenlignes med «en blekksprut; det har armer som strekker seg ut av byen for å få tak i vann».

Både industrien, jordbruket og urbane strøk har derfor gjort krav på mer vann. Og for tiden blir mange av disse kravene innfridd ved at man tærer på jordens reservelager — grunnvannet. De vannførende lagene er et av jordens viktigste forråd av ferskvann. Men de er ikke uuttømmelige. Slike vannforråd kan sammenlignes med penger i banken. Du kan ikke fortsette å ta ut penger av banken med mindre du skyter inn penger av og til. Før eller siden kommer det en regnskapets dag.

Bruk og misbruk av grunnvann

Den vannforsyningskilden vi får tilgang til når vi graver ut en brønn, er grunnvannet. UNICEF-rapporten Groundwater: The Invisible and Endangered Resource sier at halvparten av det vannet som brukes i husholdningene og til kunstig vanning av jordbruksarealer, antas å komme fra denne kilden. Siden grunnvann vanligvis er mindre forurenset enn overflatevann, utgjør det også en viktig drikkevannskilde, både i byene og på landsbygda. Hvis vi hadde pumpet opp grunnvann i moderate mengder,  ville grunnvannsreservene ha vært konstante, for de etterfylles regelmessig av regnvann som sakte, men sikkert siver ned gjennom bakken. Men menneskene har i flere tiår tappet mye mer vann enn det som kan etterfylles ved vannets naturlige kretsløp.

Resultatet er at grunnvannsnivået synker dypere under jordoverflaten, og det blir enten uøkonomisk eller upraktisk å grave dypt nok for å få tak i vannet. Når brønnen tørker ut, blir resultatet økonomisk og menneskelig katastrofe. I India har slike tragedier allerede funnet sted. Siden produksjonen av mat til en milliard mennesker på slettene i det sentrale Kina og i India avhenger av grunnvannsreservene, er framtidsutsiktene foruroligende.

Det er ikke bare det at det blir tært på grunnvannsreservene; de blir også utsatt for forurensning. Kunstgjødsel som brukes i landbruket, ekskrementer fra mennesker og dyr og kjemikalier som blir brukt i industrien, finner veien ned til grunnvannet. «Når et vannførende lag blir forurenset, kan hjelpetiltakene ta lang tid og bli kostbare, ja, det kan bli umulig å gjennomføre dem,» sier en rapport som er utgitt av Den meteorologiske verdensorganisasjon. «Den saktegående gjennomtrengningen av forurensende stoffer er blitt kalt en ’kjemisk tidsinnstilt bombe’. Den er en trussel mot menneskeheten.»

Det aller mest ironiske er at vannet som pumpes opp fra de vannførende lagene kan ødelegge det jordstykket som de var ment å skulle vanne. Mange av de kunstig vannede områdene i tørre eller regnfattige land i verden hjemsøkes nå av salinisering. I India og USA — to av verdens ledende matvareproduserende land — har 25 prosent av kunstig vannede landområder allerede fått alvorlige skader.

Den som sparer, han har

Hvis man bare hadde gjort mer forsiktig bruk av jordens dyrebare vann, ville ikke utsiktene ha vært så dystre, selv med slike vanskeligheter. Lite effektive vanningsmetoder sløser ofte bort 60 prosent av vannet før det når fram til jordene. Økt effektivitet — ved hjelp av tilgjengelig teknologi — kunne halvere vannforbruket i industrien. Og selv i urbane strøk kunne vannforbruket reduseres med 30 prosent hvis ødelagte vannrør raskt ble reparert.

Hvis det skal treffes tiltak for å ta vare på vannet, må folk både ville og kunne gjøre det. Har vi grunn til å tro at jordens verdifulle vann kommer til å bli bevart med tanke på framtidige generasjoner? Den siste artikkelen tar opp dette spørsmålet.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 7]

VANN FÅR VERDEN TIL Å FUNGERE

Praktisk talt alle industrielle prosesser krever store vannmengder.

▪ Produksjonen av ett tonn stål kan kreve 280 tonn vann.

▪ Framstilling av ett kilo papir kan kreve nesten 700 kilo vann (med mindre fabrikken resirkulerer vannet).

▪ En bilfabrikant som skal produsere en vanlig bil, bruker femti ganger så mye vann som bilen veier.

Det kan gå med like mye i husdyrnæringen, særlig hvis buskapen ales opp i regnfattige områder på jorden.

▪ Produksjonen av ett kilo biff av storfe fra California krever 19 000 liter vann.

▪ Det å klargjøre én frossen kylling krever minst 26 liter vann.

[Ramme/bilder på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

HVOR BLIR VANNET BRUKT?

I husholdningen 10%

I industrien 25%

I landbruket 65%

[Bilder på side 9]

Millioner av liter med vann går til spille som følge av ødelagte vannrør og tappekraner som ikke stenges

[Rettigheter]

AP Photo/Richard Drew