Jeg bevarte troen under prøvelser i Polen

FORTALT AV JAN FERENC

JEG var bare en unggutt da den annen verdenskrig raste. Jeg husker godt en onkel av meg som var et av Jehovas vitner. Da han besøkte oss, leste han gjerne fra Bibelen for oss. Foreldrene mine var ikke interessert, men broren min, Józef, søsteren min, Janina, og jeg var svært interessert. Snart ble hver og én av oss døpt som symbol på vår innvielse til Jehova. Jeg var bare 14 år da jeg ble døpt.

Foreldrene våre la merke til hvilken god virkning bibelstudiet hadde på oss, og de begynte derfor å lytte. Da far forstod at Bibelen fordømmer avgudsdyrkelse, sa han: «Hvis det er det Guds Ord sier, har prestene holdt oss i uvitenhet. Fjern alle gudebildene fra veggene, gutt, og kast dem!» Omkring to år senere ble foreldrene mine døpt. De tjente Jehova trofast helt til sin død.

Vanskeligheter vi stod overfor

Jehovas vitner hadde det vanskelig etter krigen. Sikkerhetskontoret foretok for eksempel en razzia på kontoret i Lódź, og de som arbeidet der, ble arrestert. Geriljasoldater i de nasjonale væpnede styrker gikk under innflytelse av det katolske presteskap til brutale angrep på Jehovas vitner. *

Det var også omtrent på denne tiden at de kommunistiske myndighetene trakk tilbake den tillatelsen til å kunne holde stevner som de tidligere hadde gitt oss, og de prøvde å avbryte de stevnene som allerede pågikk. Men den stadig tiltagende motstanden styrket oss bare i vår beslutning om å fortsette å forkynne om Guds rike. I 1949 kunne vi rapportere godt over 14 000 Jehovas vitner i Polen.

Jeg ble ganske snart pioner, en av Jehovas vitners heltidsforkynnere. Det første distriktet jeg skulle forkynne i, lå omkring 500 kilometer fra hjemstedet mitt. Og med tiden ble jeg utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann i et område øst for Lublin, ikke så langt fra det stedet hvor foreldrene mine bodde.

Arrestert og forfulgt

I juni 1950 ble jeg arrestert av de kommunistiske myndighetene og anklaget for å være spion for USA. Jeg ble kastet ned i en fuktig kjeller. Om natten ble jeg hentet opp for å bli forhørt av en offiser. «Det trossamfunnet du tilhører, er en sekt og en fiende av staten,» sa han til meg. «Kontoret deres arbeider for den amerikanske etterretningstjenesten. Vi kan bevise det! Brødrene dine har allerede innrømmet at de har reist rundt i hele landet og samlet opplysninger om militære anlegg og produksjonsenheter.»

Disse anklagene var naturligvis falske. Men offiseren ville ha meg til å skrive under en erklæring hvor jeg tok avstand fra det som han omtalte som «deres forkastelige organisasjon». Han prøvde gjentatte ganger å få meg til å underskrive. Han prøvde til og med å få meg til å skrive ned navnene på alle de Jehovas vitner som jeg visste om, adressene deres og dessuten hvilke steder publikasjonene våre ble distribuert fra. Hans anstrengelser var forgjeves.

 Deretter slo offiserene meg med en klubbe til jeg mistet bevisstheten. Så helte de vann over meg for at jeg skulle komme til meg selv igjen, og forhørene fortsatte. Om natten ble jeg slått voldsomt på hælene. Jeg bad høyt til Gud om at han måtte gi meg styrke til å holde ut. Jeg føler at han gav meg det. Disse nattlige forhørene fant sted regelmessig i nesten et år.

Jeg ble løslatt fra fengselet i april 1951, men det var da fortsatt mange Jehovas vitner som satt fengslet. Jeg oppsøkte en ansvarlig bror og spurte ham om å få et nytt oppdrag. «Er du ikke redd for å bli arrestert igjen?» spurte han. «Jeg er enda mer bestemt på å arbeide hvor behovet er større,» svarte jeg. Jeg gjenopptok mitt arbeid som reisende tilsynsmann, og senere ble jeg bedt om å organisere trykkingen og distribueringen av våre publikasjoner i Polen.

Den gangen brukte vi primitive stensilmaskiner for å mangfoldiggjøre Vakttårnet. Kvaliteten på stensilene var dårlig, og det var skyhøye priser på papir, som var mangelvare på den tiden. Stensileringen måtte foregå på bortgjemte steder, for eksempel på låver, i kjellere og på loftsrom. De som ble oppdaget, havnet i fengsel.

Jeg husker spesielt en uttørket brønn som vi benyttet. På veggen, omkring elleve meter under bakken, var det en luke som førte inn til et lite rom hvor vi stensilerte bladene. Vi måtte fires ned dit ved hjelp av et tau. En dag mens jeg ble firt ned i brønnen i en stor trekasse, røk plutselig tauet. Jeg falt ned i bunnen av brønnen og brakk foten. Etter et sykehusopphold fortsatte jeg å betjene stensilmaskinen.

Omtrent på denne tiden traff jeg Danuta, en nidkjær pionersøster. Vi giftet oss i 1956, og i de neste fire årene samarbeidet vi i tjenesten i det sentrale Polen. I 1960 hadde vi fått to barn, og vi ble enige om at Danuta skulle slutte i heltidstjenesten for å ta seg av dem. Kort tid etter ble jeg arrestert igjen, og denne gangen ble jeg satt i en celle som var befengt med rotter. Sju måneder senere ble jeg dømt til to års fengsel.

Inn og ut av fengsel

Det var over 300 fanger i Bydgoszcz fengsel, og jeg bad til Jehova om at jeg måtte få en mulighet til å gjøre oppriktige mennesker kjent med Rikets budskap. Jeg snakket med fengselsdirektøren og tilbød meg å arbeide som barber. Til min overraskelse gav han meg lov til det. Snart barberte jeg de andre fangene, klipte håret deres og forkynte for dem som var velvillig innstilt.

Den fangen som arbeidet som barber sammen med meg, reagerte snart positivt på våre samtaler. Han begynte til og med å gjøre andre kjent med det som han lærte ut fra Bibelen. Fengselsdirektøren gav oss snart ordre om å slutte med å spre det som han kalte  «nedbrytende propaganda». Min barberkollega inntok et fast standpunkt. Han sa: «Jeg pleide å stjele, men det gjør jeg ikke nå. Jeg var en gang avhengig av nikotin, men nå har jeg sluttet å røyke. Jeg har funnet en mening med livet, og jeg ønsker å bli et av Jehovas vitner.»

Da jeg ble løslatt fra fengselet, ble jeg sendt til Poznań for å føre tilsyn med et «bakeri», som de hemmelige trykkeriene våre ble kalt. I slutten av 1950-årene var kvaliteten på vårt trykte materiale blitt mye bedre. Vi lærte å forminske sidene fotografisk — virkelig en milepæl i vår teknologi — og å bruke Rotaprint offsetpresser. I 1960 begynte vi også å trykke og binde inn bøker.

Kort tid etter var det en nabo som rapporterte om vår virksomhet, og jeg ble nok en gang arrestert. Etter at jeg ble løslatt i 1962, ble jeg utnevnt til å tjene i Szczecin sammen med mange andre. Men før vi skulle dra, fikk vi beskjed fra noen som vi trodde var lojale kristne brødre, om å dra til Kielce i stedet. Der ble vi imidlertid arrestert, og jeg ble dømt til halvannet års fengsel igjen. Vi var blitt lurt av bedragere innen menigheten. Det ble med tiden oppklart hvem de var, og de ble fjernet fra våre rekker.

Da jeg endelig ble løslatt fra fengselet, ble jeg utnevnt til å føre tilsyn med trykkevirksomheten vår i hele Polen. I 1974, etter at jeg hadde gått klar i ti år, ble jeg oppsporet og arrestert i Opole. Kort tid senere ble jeg satt i fengsel i Zabrze. «Din prestegjerning er over,» fikk jeg vite av fengselsdirektøren. «Hvis du fortsetter å spre deres propaganda, blir du satt i enecelle.»

Forkynnelse i fengselet

Mitt arbeid som en Ordets tjener var naturligvis alt annet enn over. Jeg begynte å studere Bibelen med to av mine medfanger. De gjorde etter hvert så store framskritt at jeg kunne døpe dem i et stort badekar i fengselet.

Det var også andre fanger som reagerte positivt på vår forkynnelse, og i april 1977 kom vi sammen for å feire høytiden til minne om Kristi død. (Lukas 22: 19) To måneder senere, i juni 1977, ble jeg løslatt og ble ikke arrestert igjen.

Myndighetene hadde nå fått en mer tolerant holdning til vårt arbeid. De besøkene som medlemmer av Jehovas vitners styrende råd avla, bidrog utvilsomt mye til det. I 1977 besøkte tre av dem forskjellige byer for å snakke med tilsynsmenn, pionerer og slike som hadde vært Jehovas vitner i en årrekke. Året etter avla to av dem en høflighetsvisitt på kontoret for religiøse saker. Men forbudet mot arbeidet vårt ble likevel ikke opphevet før i 1989. Det er nå 124 000 aktive Jehovas vitner i Polen.

På grunn av dårlig helse har ikke Danuta kunnet reise sammen med meg i de siste årene, men hun er til oppmuntring for meg og vil gjerne at jeg skal fortsette å besøke menighetene. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at hun hjalp og styrket meg under mine mange fengselsopphold.

Den beslutningen jeg traff for 50 år siden om å tjene Jehova Gud, var så avgjort en riktig beslutning. Jeg har funnet stor glede i å tjene ham av hele mitt hjerte. Min kone og jeg har erfart sannheten i det som står i Jesaja 40: 29: «Han [Jehova] gir den trette kraft; og den som er uten dynamisk energi, gir han full styrke i overflod.»

[Fotnote]

[Bilder på side 20]

Vi brukte en stensilmaskin og senere en Rotaprint offsetpresse til trykkingen av publikasjonene

[Bilder på side 21]

Min kone, Danuta, og meg