Farene ved å haike

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

En varm sommerdag i 1990 stod den 24 år gamle britiske ryggsekkturisten Paul Onions og haiket på Hume Highway sør for Sydney i Australia. Han ble glad for at en fremmed stoppet for å ta ham med. Han visste ikke at det at han satte seg inn i bilen, nesten skulle koste ham livet. *

PAUL ante fred og ingen fare da han satte seg i forsetet og begynte å prate med bilføreren. Bare noen minutter senere ble den tilsynelatende hyggelige bilføreren aggressiv og kranglevoren. Så kjørte han plutselig inn til siden og sa at han skulle ta fram noen musikkassetter som han hadde under setet. Det var ikke kassetter han tok fram, men et skytevåpen — som han rettet mot brystet til Paul.

Bilføreren befalte Paul å bli sittende, men Paul rev av seg bilbeltet, kastet seg ut av bilen og sprang så fort han kunne bortover veien. Bilføreren løp etter ham, mens andre som var ute og kjørte, var vitne til det hele. Til slutt tok han ham igjen, grep tak i T-skjorten hans og kastet ham i bakken. Paul klarte å rive seg løs, løp foran en varebil som kom kjørende, og tvang den vettskremte føreren, en mor med barn, til å stoppe. Hun lot seg overtale til å slippe ham inn i bilen, kjørte over midtrabatten for å snu og gav gass. Senere skulle Pauls angriper bli identifisert som en seriemorder som hadde drept sju ryggsekkturister. Noen av dem hadde til og med haiket to og to.

Hva var det som gjorde at morderen fikk lyst til å drepe akkurat disse?  Under rettssaken mot ham sa dommeren: «Alle ofrene var unge. De var mellom 19 og 22 år gamle. Alle var på reise langt hjemmefra, og derfor tenkte han at det ville gå en tid før de ble savnet, hvis det skjedde dem noe.»

Frihet til å reise omkring

Det å kunne reise til andre land er en mulighet som står åpen for langt flere nå enn for bare noen år siden. I løpet av en femårsperiode er for eksempel tallet på australiere som reiser til Asia, blitt mer enn fordoblet. En jevn strøm av eventyrlystne tenåringer og unge voksne går om bord i fly som skal til fjerne steder. Mange av disse turistene har tenkt å haike for at utgiftene skal bli så lave som mulig. Dessverre er det slik i størstedelen av verden at det å haike ikke lenger er en så interessant og forholdsvis trygg måte å reise på som det en gang var — verken for haikerne eller for dem som plukker dem opp.

En positiv innstilling og stor reiselyst kan rett og slett ikke erstatte nøkternhet og praktisk visdom. «Unge mennesker er ofte så ivrige etter å reise at de drar av gårde uten at de er godt nok forberedt, og uten at de fullt ut forstår farene og det ansvar de har,» sier en brosjyre som er skrevet til familier som leter etter savnede barn.

Brosjyren sier videre: «Personer som er med på en organisert gruppereise eller er på forretningsreise eller følger nøye planlagte reiseruter, blir sjelden meldt savnet. Det ser ut til at de fleste av dem som ender opp med å bli klassifisert som savnede personer — i Australia eller i et annet land — er ryggsekkturister som skal reise så billig som mulig.»

Noen foretrekker å reise uten reiseplan fordi de ikke vil føle seg bundet, men da kan de bli mer utsatt, enten de haiker eller ikke. Når slektninger og venner ikke vet hvor en reisende befinner seg, er de ikke til særlig hjelp hvis det skulle oppstå en krisesituasjon. Hva om en reisende for eksempel havnet på et sykehus i bevisstløs tilstand og ingen hjemme visste hvor han var?

Hold kontakten

Den britiske journalisten Richard Shears skrev i sin bok Highway to Nowhere om sju savnede haikere som «brått hadde sluttet å kommunisere med familie og venner». I slike tilfeller er det naturligvis ikke så lett for familien å vite til å begynne med om den reisende har forsvunnet eller bare lar være å gi livstegn fra seg. Derfor kan det være at de nøler med å si fra til politiet når de ikke hører fra den reisende.

En av haikerne hadde ofte fått avbrutt telefonsamtalene med foreldrene sine fordi hun hadde sluppet opp for mynter. I ettertid har derfor foreldrene hennes oppfordret familier til å gi barna sine telefonkort eller andre muligheter til å ringe hjem. Selv om dette kanskje ikke kunne ha reddet denne unge kvinnens liv, kan regelmessig kommunikasjon ofte hjelpe den reisende til å unngå mindre vanskeligheter eller i hvert fall til å takle dem bedre.

De sju haikerne som mistet livet, hadde kanskje lest de reisebøkene som kaller Australia et av verdens tryggeste land for haikere. Men det viste seg igjen at det er dumdristig å haike — selv om to haiker sammen, og selv om en gjør det i det «tryggeste» landet.

[Fotnote]

[Bilde på side 27]

Foreldre kan unngå unødige bekymringer ved å sørge for at barna deres får telefonkort eller andre muligheter til å ringe hjem