Loidas vei ut av tausheten

Fortalt av Loidas mor

SOM alle vordende mødre var jeg engstelig for at barnet mitt skulle bli født med en eller annen skavank. Men jeg var ikke forberedt på de hjerteskjærende skrikene fra Loida, mitt tredje barn, da hun kom til verden. Legen hadde uforvarende brukket Loidas kraveben med fødselstangen. Et par uker etter at de nødvendige operasjoner var foretatt, ble Loida sendt hjem. Vår glede ble imidlertid kortvarig.

I løpet av de neste månedene ble det klart at noe var fryktelig galt. De medisinene Loida fikk, hadde uheldige bivirkninger; hun fikk blant annet feber, diaré og krampeanfall, og behandlingen av disse symptomene syntes bare å gjøre henne enda verre. Snart kunne ikke Loida kontrollere sine kroppsbevegelser. Til slutt fortalte legene oss at Loida hadde cerebral parese. De sa at hun aldri ville komme til å gå eller snakke — og heller ikke forstå hva vi sa.

De første forsøk på kommunikasjon

Trass i den dystre prognosen følte jeg at Loida kunne forstå mange ting. Så jeg leste enkle bøker for henne og forsøkte å lære henne alfabetet. Men Loida kunne ikke snakke, og hun gav heller ikke inntrykk av at hun forstod hva jeg sa. Det var ikke mulig å finne ut hva hun oppfattet, eller om hun oppfattet noe i det hele tatt.

Etter hvert som årene gikk, så det ut til at anstrengelsene mine for å undervise Loida, var forgjeves. Likevel brukte jeg mange timer på å lese for henne. Vi tok henne også med på vårt familiestudium med Noemí, den yngste datteren vår, hvor vi brukte bøkene Lytt til den store Lærer og Min bok med fortellinger fra Bibelen. * Jeg leste mange av kapitlene i disse bøkene om og om igjen.

Det er svært frustrerende ikke å kunne kommunisere med en du er glad i. Når jeg tok Loida med i parken, gråt hun og ville ikke la seg trøste. Hvorfor ikke? Det virket som om det plaget henne at hun ikke kunne løpe og leke som de andre barna. En gang begynte Loida å gråte da søsteren hennes leste noe for meg fra en skolebok. Det var tydeligvis noe som plaget henne, men jeg hadde ingen aning om hva det var. Loidas tale var begrenset til noen få uartikulerte lyder som uttrykte hennes grunnleggende behov for mat og vann, at hun ville legge seg eller måtte på toalettet.

Da Loida var ni år, begynte hun på en skole for barn med spesielle behov. De neste tre  årene forverret imidlertid hennes tilstand seg. Hun var redd for å ta bare noen få skritt uten hjelp, og hun sluttet nesten helt å forsøke å si noe. Mannen min og jeg kom til at det ville være bedre å undervise Loida hjemme.

De neste seks årene underviste jeg Loida så godt jeg kunne. Jeg skrev bokstaver på en tavle og håpet at Loida ville forsøke å kopiere dem. Mine anstrengelser var forgjeves. Bestod problemet i at Loida manglet evne til å forstå, eller var det det at hun ikke kunne skrive fordi hun ikke hadde kontroll over håndbevegelsene sine?

Da Loida var 18, var hun blitt så vanskelig å ha med å gjøre at jeg bad inderlig til Jehova om hjelp til å kunne kommunisere med henne. Svaret på min bønn kom på en overraskende måte.

Et gjennombrudd

Vendepunktet kom da døtrene mine holdt på med å pusse opp soverommet vårt. Før Noemí tok av det gamle tapetet, skrev hun noen navn på veggen — navn fra Bibelen og navnene på venner og familiemedlemmer. Av nysgjerrighet spurte datteren min Rut Loida om hun visste hvor det stod skrevet «Jehova». Overraskende nok gikk Loida bort til veggen og la hodet sitt mot det stedet hvor Guds navn stod skrevet. Rut lurte på om Loida kunne kjenne igjen andre navn, så hun satte henne på prøve. Til Ruts forbauselse kunne Loida finne hvert eneste ett av dem — til og med navn hun aldri hadde sett stavet før! Rut samlet familien for at de skulle få se det med egne øyne. Loida kunne lese!

Etter hvert fant vi fram til en metode som kunne hjelpe Loida til å «snakke» med oss. Vi festet bokstavene i alfabetet på veggen i den lange gangen vår. Å skrive mindre bokstaver på en tavle som måtte holdes i hånden, ville ikke fungere, for Loida hadde ikke god nok kontroll over hendene sine til å kunne peke på hver bokstav. Så når hun ønsket å fortelle oss noe, stavet hun det ved å gå bort til hver bokstav på veggen. Du kan sikkert tenke deg at dette var ganske slitsomt. Loida måtte gå flere kilometer bare for å få satt sammen en eneste side med ord, og det kunne ta timer før hun var ferdig!

Men Loida var lykkelig over at hun kunne «snakke» med oss. Hennes første budskap til oss var: «Jeg er så lykkelig over at jeg, takket være Jehova, nå kan kommunisere.» Forbauset spurte vi: «Hva gjorde du når du satt stille hele dagen?» Loida fortalte oss at hun pleide å tenke på hva hun ønsket å si til oss. Hun fortalte også at hun i 18 år hadde lengtet etter å kommunisere. «Da Rut begynte å gå på skolen,» sa hun, «pleide jeg å lese skolebøkene for meg selv. Jeg beveget munnen og kom med noen lyder, men dere forstod meg ikke. Det var derfor jeg ofte begynte å gråte.»

Jeg bad gråtende om unnskyldning for at jeg ikke hadde forstått henne bedre. Loida svarte: «Du er en god mor, og du gav aldri opp. Jeg har alltid likt å være sammen med deg. Jeg er så glad i deg. Så ikke gråt mer. OK?»

Åndelige framskritt

Loida hadde allerede en del bibelkunnskap, og hun hadde lært seg noen skriftsteder. Og snart fortalte hun oss at hun hadde lyst til å svare på menighetens Vakttårn-studium, en ukentlig drøftelse av Bibelen ved hjelp av spørsmål og svar. Hvordan skulle hun få det til? En av oss leste hele artikkelen for henne. Så valgte Loida ut  et spørsmål som hun ønsket å svare på. Vi skrev ned kommentaren hennes etter hvert som hun stavet den for oss. På møtet leste så en av oss opp Loidas kommentar. «Det er fantastisk for meg å kunne delta,» sa Loida en gang til oss, «for det får meg til å føle meg som en del av menigheten.»

Da Loida var 20 år, gav hun uttrykk for at hun ønsket å bli døpt. Da hun ble spurt om hun visste hva det innebar å innvie seg til Jehova, svarte hun at hun allerede hadde gjort det, sju år tidligere — da hun bare var 13 år. Hun sa: «Jeg bad til Jehova og fortalte ham at jeg ønsket å tjene ham for alltid.» Den 2. august 1997 ble Loida døpt i vann som symbol på sin innvielse til Jehova. «Takket være Jehova har mitt største ønske gått i oppfyllelse,» sa hun til oss.

Loida liker å snakke med slektninger og naboer om Guds rike. Noen ganger blir hun med oss når vi forkynner for folk på gaten. Hun har også skrevet et brev som vi legger igjen ved døren der det ikke er noen hjemme. Loida er spesielt interessert i de eldre og dem som er syke. Vi har for eksempel en søster i menigheten vår som har amputert et ben. «Jeg vet hva det vil si å ikke være i stand til å gå,» sa Loida til oss, og hun skrev så et oppmuntrende brev til denne søsteren. Så har vi Jairo, en gutt i en annen menighet, som er lam fra halsen og ned. Da Loida fikk høre om hans situasjon, skrev hun et brev til ham. Der stod det blant annet: «Snart vil Jehova gjøre oss friske. I paradiset vil det ikke være noen lidelser. Da skal jeg utfordre deg til å løpe om kapp med meg. Jeg ler av det, for det kommer til å bli så gøy. Å tenke på at vi skal bli slik Jehova skapte oss, uten sykdom . . . Er det ikke fantastisk?»

Hjulpet til å holde ut

Jeg forstår nå mye om Loidas tidligere væremåte som før gjorde meg forvirret. Loida sier for eksempel at da hun var yngre, likte hun ikke å få klemmer fordi hun var så frustrert. «Det føltes så urettferdig at søstrene mine kunne snakke og lære ting, mens jeg ikke kunne det,» sa hun. «Jeg var så sint. Det var stunder da jeg ønsket at jeg var død.»

Selv om Loida nå kan kommunisere, står hun overfor mange utfordringer. Hver måned har hun flere anfall hvor hun nesten holder på å kveles, og armene og bena hennes rister ukontrollert. Dessuten gjør en hvilken som helst infeksjon — også en helt vanlig forkjølelse — henne svært svak. Fra tid til annen blir Loida nedtrykt over sin tilstand. Hva er det som hjelper henne til å holde ut? La henne fortelle det med sine egne ord:

«Bønn har vært til enormt stor hjelp. Det gjør meg så glad å kunne snakke til Jehova og føle meg nær ham. Jeg setter også pris på den kjærlighet og oppmerksomhet som andre i Rikets sal viser meg. Jeg føler at jeg er veldig heldig som, trass i mine fysiske problemer, er blitt oppdratt av to enestående foreldre som er så glad i meg. Jeg kommer aldri til å glemme det søstrene mine har gjort for meg. De vakre ordene på veggen reddet livet mitt. Uten Jehovas kjærlighet og kjærligheten fra min familie ville ikke livet mitt ha hatt noen mening.»

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Loida og familien hennes