Nehemja 4:1–23
4 Så snart Sanbạllat+ hørte at vi holdt på med å gjenoppbygge muren, ble han sint og svært opprørt,* og han hånte stadig jødene.
2 Og mens hans brødre og Samarias hær var der, sa han: «Hva er det de ynkelige jødene holder på med? Kommer de til å klare dette selv? Kommer de til å bære fram ofre? Kommer de til å bli ferdige på en dag? Kommer de til å få liv i de forbrente steinene som ligger i støvete grushauger?»+
3 Og ammonitten+ Tobịa,+ som sto ved siden av ham, sa: «Om så bare en rev hoppet opp på det de bygger, ville den rive steinmuren deres over ende.»
4 Hør, vår Gud, for vi blir behandlet med forakt,+ og la deres hån slå tilbake på dem selv.*+ La dem bli plyndret og ført som fanger til et annet land.
5 Dekk ikke over deres skyld, og la ikke deres synd bli visket bort,+ for de har oppført seg respektløst mot dem som bygger.
6 Så bygde vi videre på muren, og hele muren ble føyd sammen og gjenreist til halv høyde, og folket fortsatte helhjertet med arbeidet.
7 Så snart Sanbạllat, Tobịa,+ araberne,+ ammonittene og asjdodittene+ hørte at det gikk framover med utbedringen av Jerusalems murer, og at åpningene var i ferd med å bli tettet igjen, ble de rasende.
8 De slo seg sammen for å angripe Jerusalem og skape forvirring.
9 Vi ba derfor til vår Gud og sørget for å ha vakter utplassert dag og natt for å beskytte oss mot dem.
10 Men folk i Juda sa: «Arbeiderne* har ikke mer krefter igjen, og det er så mye grus. Vi kommer aldri til å klare å bygge opp muren.»
11 Og fiendene våre fortsatte å si: «Før de får vite om det, og før de får se oss, skal vi gå rett inn blant dem og drepe dem og stanse arbeidet.»
12 Når de jødene som bodde i nærheten av fiendene, kom til oss, sa de gang på gang:* «De vil angripe oss fra alle kanter.»
13 Derfor sørget jeg for å ha menn oppstilt bak muren på de laveste og mest utsatte stedene, og jeg stilte dem opp slekt for slekt med sverd, lanser og buer.
14 Da jeg så at de var redde, reiste jeg meg straks og sa til de høytstående mennene,+ embetsmennene og resten av folket: «Ikke vær redde for dem.+ Tenk på Jehova, som er stor og vekker ærefrykt,+ og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres koner og deres hjem.»
15 Fiendene våre fikk nå høre at vi var blitt klar over hva de holdt på med, og at den sanne Gud hadde satt en stopper for planen deres. Etter dette gikk vi alle tilbake til arbeidet på muren.
16 Fra den dagen utførte halvparten av mine menn arbeidet,+ mens den andre halvparten sto med lanser, skjold og buer og hadde panserskjorter på. Og fyrstene+ støttet* hele Judas folk,*
17 som bygde muren. Bærerne arbeidet med den ene hånden, mens de holdt et våpen* i den andre.
18 Og alle de som bygde, hadde et sverd bundet til hoften mens de arbeidet, og han som skulle blåse i hornet,+ sto ved siden av meg.
19 Så sa jeg til de høytstående mennene, embetsmennene og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt og står langt fra hverandre på muren.
20 Når dere hører lyden av hornet, skal dere samle dere der vi er. Vår Gud vil kjempe for oss.»+
21 Så fortsatte vi å arbeide, mens den andre halvparten sto med lansene, fra det begynte å bli lyst om morgenen, og helt til stjernene kom til syne.
22 Jeg sa også til folket: «Hver mann skal overnatte inne i Jerusalem sammen med sin tjener, slik at de kan holde vakt over oss om natten og arbeide om dagen.»
23 Og ingen av oss tok av oss klærne, verken jeg, mine brødre, mine tjenere+ eller vaktmennene som fulgte meg, og alle hadde våpenet sitt i høyre hånd.
Fotnoter
^ El.: «og følte seg svært krenket».
^ Bokst.: «komme tilbake over deres eget hode».
^ El.: «Bærerne».
^ Bokst.: «ti ganger».
^ Bokst.: «var bak».
^ Bokst.: «hus».
^ El.: «kastevåpen».