22  Det gikk tre år uten at det var krig mellom Syria og Israel. ² I det tredje året dro Jehọsjafat,+ kongen i Juda, ned til kongen i Israel.+ ³ Da sa Israels konge til mennene sine: «Vet dere ikke at Ramot-Gịlead+ tilhører oss? Og likevel gjør vi ikke noe for å ta byen tilbake fra kongen i Syria.» ⁴ Deretter sa han til Jehọsjafat: «Går du med meg for å kjempe ved Ramot-Gịlead?» Jehọsjafat svarte Israels konge: «Du og jeg er ett. Mitt folk er ditt folk. Mine hester er dine hester.»+ ⁵ Men Jehọsjafat sa til Israels konge: «Spør først+ Jehova til råds.»+ ⁶ Da samlet Israels konge profetene, omkring 400 mann, og spurte dem: «Skal jeg gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Jehova kommer til å gi byen i kongens hånd.» ⁷ Da sa Jehọsjafat: «Finnes det ikke en profet for Jehova her? La oss spørre gjennom ham også.»+ ⁸ Israels konge svarte Jehọsjafat: «Det finnes en mann til vi kan spørre Jehova gjennom,+ men jeg hater ham,+ for han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.+ Det er Mikạja, Jimlas sønn.» Men Jehọsjafat sa: «Kongen må ikke si noe slikt.» ⁹ Da kalte Israels konge til seg en hoffmann og sa: «Skynd deg og hent Mikạja, Jimlas sønn!»+ ¹⁰ Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat satt nå kledd i kongelige klær på hver sin trone på treskeplassen ved inngangen til byporten i Samaria, og alle profetene profeterte framfor dem.+ ¹¹ Sidkịa, Kenaạnas sønn, laget seg horn av jern og sa: «Dette er hva Jehova sier: ‘Med disse skal du stange syrerne til du utrydder dem.’» ¹² Alle de andre profetene profeterte det samme og sa: «Dra opp til Ramot-Gịlead. Du kommer til å lykkes, for Jehova skal gi byen i kongens hånd.» ¹³ Budbringeren som hadde gått for å hente Mikạja, sa til ham: «Hør her! Profetene lover alle som en at det skal gå godt for kongen. La ditt ord være som deres ord, og gi løfte om noe godt.»+ ¹⁴ Men Mikạja sa: «Så sant Jehova lever, det Jehova sier til meg, det skal jeg si.» ¹⁵ Da han kom inn til kongen, spurte kongen ham: «Mikạja, skal vi gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal vi la det være?» Straks svarte han: «Dra opp! Du kommer til å lykkes, for Jehova skal gi byen i kongens hånd.» ¹⁶ Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger må jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannheten i Jehovas navn?» ¹⁷ Mikạja sa da: «Jeg ser alle israelittene spredt på fjellene,+ som sauer som ikke har noen gjeter. Jehova sa: ‘Disse har ingen herre. La dem alle dra hjem igjen i fred.’» ¹⁸ Da sa Israels konge til Jehọsjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.»+ ¹⁹ Mikạja sa: «Hør Jehovas ord: Jeg så Jehova sitte på sin trone+ og hele himmelens hær stå hos ham, til høyre og til venstre for ham.+ ²⁰ Jehova sa: ‘Hvem vil narre Akab, så han drar opp til Ramot-Gịlead og faller der?’ Og én kom med ett forslag, mens en annen kom med et annet. ²¹ Så kom en ånd*+ fram, stilte seg framfor Jehova og sa: ‘Jeg skal narre ham.’ Jehova spurte ham: ‘Hvordan vil du gjøre det?’ ²² Han svarte: ‘Jeg skal dra ut og bli en bedragersk ånd i munnen på alle hans profeter.’+ Da sa han: ‘Ja, du skal narre ham, og du kommer til å lykkes. Dra ut og gjør det!’ ²³ Det er derfor Jehova har lagt en bedragersk ånd i munnen på alle disse profetene.+ Men Jehova har bestemt at du skal bli rammet av ulykke.»+ ²⁴ Sidkịa, Kenaạnas sønn, gikk nå fram og slo Mikạja på kinnet og sa: «Mener du at Jehovas ånd har forlatt meg* for å tale til deg?»+ ²⁵ Mikạja svarte: «Det vil du få se den dagen du går inn i det innerste rommet i huset for å gjemme deg.» ²⁶ Så sa Israels konge: «Ta Mikạja og overgi ham til byhøvdingen Amon og til kongesønnen Joasj. ²⁷ Si til dem: ‘Dette er hva kongen sier: «Sett denne mannen i fengsel,+ og gi ham nedsatt rasjon av brød og vann til jeg kommer uskadd tilbake.»’» ²⁸ Men Mikạja sa: «Hvis du virkelig kommer uskadd tilbake, har Jehova ikke talt med meg.»+ Så tilføyde han: «Merk dere dette, alle folk.» ²⁹ Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat dro så opp til Ramot-Gịlead.+ ³⁰ Israels konge sa nå til Jehọsjafat: «Jeg skal forkle meg og dra ut i kampen, men du bør ta på deg kongelige klær.» Dermed forkledde Israels konge seg+ og dro ut i kampen. ³¹ Kongen i Syria hadde gitt denne ordren til sine 32 befalingsmenn for stridsvognene:+ «Ikke kjemp mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.» ³² Så snart befalingsmennene så Jehọsjafat, sa de til seg selv: «Det må være Israels konge.» Derfor satte de kursen mot ham for å angripe ham, og Jehọsjafat ropte om hjelp. ³³ Da befalingsmennene oppdaget at det ikke var Israels konge, sluttet de straks å følge etter ham. ³⁴ Men en mann spente buen og skjøt på måfå, og han traff Israels konge der det var en åpning i rustningen. Kongen sa da til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg bort fra slaget,* for jeg er hardt såret.»+ ³⁵ Kampen raste hele den dagen, og kongen måtte holdes oppreist i vognen, vendt mot syrerne. Blodet fra såret rant ned på innsiden av stridsvognen, og da kvelden kom, døde han.+ ³⁶ Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: «Hver til sin by! Hver til sitt land!»+ ³⁷ Slik døde kongen, og han ble ført til Samaria, der han ble gravlagt. ³⁸ Da de skylte stridsvognen ved Samaria-dammen, slikket hundene opp blodet hans mens de prostituerte badet der.* Det gikk slik Jehova hadde sagt.+ ³⁹ Resten av historien om Akab, om alt det han gjorde, om elfenbensslottet+ han bygde, og om alle de byene han bygde, står skrevet i boken med Israels kongers historie. ⁴⁰ Så la Akab seg til hvile hos sine forfedre.+ Hans sønn Akạsja+ ble konge etter ham. ⁴¹ Jehọsjafat,+ Asas sønn, var blitt konge over Juda i det fjerde året Akab var konge i Israel. ⁴² Jehọsjafat var 35 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 25 år. Hans mor het Asụba og var datter av Sjilhi. ⁴³ Han fulgte helt og fullt i sin far Asas fotspor.+ Han vek ikke av, men gjorde det som var rett i Jehovas øyne.+ Likevel ble ikke offerhaugene fjernet. Folket fortsatte å ofre og frambringe offerrøyk på offerhaugene.+ ⁴⁴ Jehọsjafat holdt fred med Israels konge.+ ⁴⁵ Resten av historien om Jehọsjafat, om hans store bragder og om hvordan han førte krig, står skrevet i boken med Judas kongers historie. ⁴⁶ Han sørget også for at resten av de mannlige tempelprostituerte,+ de som var igjen fra hans far Asas tid, ble fjernet fra landet.+ ⁴⁷ På den tiden var det ingen konge i Edom.+ En fogd fungerte som konge. ⁴⁸ Jehọsjafat bygde også Tarsis-skip* som skulle seile til Ofir etter gull.+ Men skipene kom ikke av sted, for de ble slått til vrak ved Esjon-Geber.+ ⁴⁹ Det var den gangen Akạsja, Akabs sønn, sa til Jehọsjafat: «La tjenerne mine dra med tjenerne dine på skipene.» Men Jehọsjafat ville ikke det. ⁵⁰ Så la Jehọsjafat seg til hvile hos sine forfedre+ og ble gravlagt hos sine forfedre i Davidsbyen, hans forfaders by. Hans sønn Jehọram+ ble konge etter ham. ⁵¹ Akạsja,+ Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i det 17. året Jehọsjafat var konge i Juda. Han regjerte over Israel i to år. ⁵² Og han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, og fulgte i fotsporene til sin far+ og mor+ og til Jerọboam, Nebats sønn, han som hadde fått Israel til å synde.+ ⁵³ Han tjente Baal+ og bøyde seg for ham og krenket Jehova, Israels Gud,+ akkurat som hans far hadde gjort.