Salmene 141:1–10
En sang av David.
141 Jehova, jeg roper til deg.+
Skynd deg og hjelp meg.+
Lytt når jeg roper til deg.+
2 Måtte min bønn være som røkelse+ som er gjort i stand til deg,+mine løftede hender som kveldens kornoffer.+
3 Sett en vakt for min munn, Jehova,sett en vokter for mine leppers dør.+
4 La ikke mitt hjerte bli bøyd til å gjøre noe som er galt,+til å være med på noe avskyelig sammen med de onde.
Måtte jeg aldri nyte noe av deres utsøkte mat.
5 Skulle den rettferdige slå meg, ville det være av lojal kjærlighet,+og skulle han irettesette meg, ville det være som olje på mitt hode.+
Det ville jeg ikke avvise.+
Jeg vil fortsette å be hvis han blir rammet av ulykke.
6 Selv om folkets dommere blir kastet ned fra klippen,kommer folket til å lytte til mine ord, for de er gode.
7 Som når man pløyer og bryter opp jorden,er våre knokler blitt spredt rundt kanten av graven.*
8 Men jeg har blikket rettet mot deg, Suverene Herre, Jehova.+
Jeg har søkt tilflukt hos deg.
Ikke ta mitt liv.*
9 Beskytt meg mot den fellen de har lagt for meg,mot de ondes snarer.
10 Alle de onde skal falle i sine egne nett,+mens jeg går trygt forbi.
Fotnoter
^ El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
^ El.: «utøs min sjel».
