I 1997, mens opprørere og regjeringsstyrker kjempet mot hverandre i Freetown, meldte jeg meg frivillig til å frakte brev fra Freetown til det midlertidige avdelingskontoret i Conakry i Guinea.

På busstasjonen gikk jeg om bord i en buss sammen med noen andre menn. Skuddsalver i det fjerne gjorde oss redde. Da vi kjørte gjennom bygatene, havnet vi midt i en skuddveksling. Sjåføren vår snudde og kjørte en annen vei. Litt etter ble vi stanset av en væpnet opprørsgruppe som beordret oss ut av bussen. Etter at de hadde forhørt oss, lot de oss passere. Senere ble vi stanset av en annen gruppe soldater. Siden en av passasjerene kjente lederen deres, lot også de oss dra videre. I utkanten av byen møtte vi en tredje opprørsgruppe som forhørte oss og så bad oss fortsette. På vei nordover passerte  vi mange flere veisperringer, helt til den støvete bussen vår rullet inn i Conakry tidlig på kvelden.

På senere turer tok jeg med kartonger med litteratur, kontorutstyr, dokumenter fra avdelingskontoret og hjelpeforsyninger. Jeg reiste som oftest med bil eller minibuss. Men jeg brukte også bærere og kanoer for å frakte litteratur gjennom regnskoger og over elver.

En gang jeg fraktet utstyr fra Freetown til Conakry, ble minibussen jeg satt i, stoppet på grensen av opprørssoldater. En av dem fikk øye på bagasjen min og begynte mistenksomt å forhøre meg. Akkurat da så jeg en tidligere skolekamerat blant opprørerne. Soldatene kalte ham Bølla, og han var den som så skumlest ut av dem alle. Jeg sa til ham som forhørte meg, at jeg hadde kommet for å treffe Bølla, og så ropte jeg på ham. Bølla kjente meg igjen med én gang og sprang mot meg. Vi lo og klemte hverandre. Så ble han alvorlig.

«Har du problemer?» spurte han.

«Jeg prøver å komme meg inn i Guinea», svarte jeg.

Han gav straks ordre til soldatene om å la minibussen vår passere kontrollstasjonen uten inspeksjon.

Fra den dagen av gav Bølla alltid soldatene ordre om å la meg passere når jeg stoppet ved kontrollstasjonen. Jeg gav soldatene noen av bladene våre, og det ble de glad for. Snart kalte de meg bare Vakttårn-mannen.