Ved et hoff i Orienten i oldtiden kunne man bare tre fram for kongen hvis man fikk hans tillatelse og fulgte bestemte forskrifter. For å få audiens måtte man som regel først henvende seg til en embetsmann som kunne introdusere en, og som garanterte at man oppfylte de betingelser som ble stilt. Den som uten å være innbudt gikk inn i perserkongen Ahasverus’ indre forgård, kunne bli straffet med døden; da dronning Ester risikerte livet ved å tre fram for kongen, vant hun imidlertid kongens velvilje og kunne framføre sitt ærend. (Est 4: 11, 16; 5: 1–3) Hvor nøye man var med ikke å mishage en konge, framgår av den måten brødrene til Josef opptrådte på overfor ham, og av Judas ord til Josef: «Det er med deg som med farao.» (1Mo 42: 6; 43: 15–26; 44: 14, 18) Å få audiens  hos en jordisk hersker var med andre ord ofte svært vanskelig og et sjeldent privilegium, til tross for at herskeren bare var et ufullkomment menneske.

Å nærme seg den hellige Gud. Paulus sa i Aten at Gud «ikke er langt borte fra en eneste av oss» (Apg 17: 27), og Guds Ord, Bibelen, viser mange steder at hans skapninger kan tre fram for ham. Den som ønsker å nærme seg ham, må imidlertid oppfylle visse krav og ha hans tillatelse eller godkjennelse. Daniels syn av den majestetiske himmelske rettssal, hvor Menneskesønnen «fikk tre fram for Den Gamle av Dager» og ’ble ført fram for Ham’, gjenspeiler den verdighet, respekt og orden som omgir universets suverene Hersker. (Da 7: 9, 10, 13, 14; jf. Jer 30: 21.) Beretningen i Job 1: 6 og 2: 1 viser at Guds himmelske sønner også blir innbudt til å tre fram for ham til visse fastsatte tider; det at Satan var til stede blant dem, kan bare forklares med at det skjedde med Guds tillatelse.

Ettersom menneskene ble skapt i Skaperens bilde og likhet, med et visst mål av Guds egenskaper, og fikk i oppdrag å ta hånd om planeten jorden og dyrene på den, ville de ha behov for å kommunisere med sin Gud og Far. (1Mo 1: 26, 27) En slik kommunikasjon blir beskrevet i 1. Mosebok 1: 28–30; 2: 16, 17.

Som fullkomne mennesker som var uten skyldfølelse eller bevissthet om synd, kunne Adam og Eva fra begynnelsen henvende seg til Gud og tale med ham uten å føle behov for en mellommann mellom seg og Skaperen; de var som barn i forholdet til en kjærlig far. (1Mo 1: 31; 2: 25) Da de syndet og gjorde opprør, mistet de imidlertid dette nære forholdet og ble underlagt dødens fordømmelse. (1Mo 3: 16–24) Om de deretter gjorde noen forsøk på å nærme seg Gud, sies det ikke noe om.

Ved tro, rette gjerninger og ofre. Beretningen om Kain og Abel som forsøkte å nærme seg Gud ved hjelp av ofre, viser at tro og rette gjerninger var nødvendige forutsetninger for å kunne tre fram for Gud. Kain fikk for eksempel vite at han ville være avskåret fra å få Guds godkjennelse inntil han ’gjorde det gode’. (1Mo 4: 5–9; 1Jo 3: 12; He 11: 4) Da man på Enosjs tid begynte å «påkalle Jehovas navn», skjedde det tydeligvis ikke i oppriktighet (1Mo 4: 26), for den neste troens mann som blir nevnt etter Abel, er ikke Enosj, men Enok, som ifølge beretningen ’vandret med Gud’, noe som viser at hans bestrebelser når det gjaldt å nærme seg Gud, var blitt godkjent. (1Mo 5: 24; He 11: 5) Enoks profeti, som er gjengitt i Judas 14, 15, viser imidlertid at menneskene på Enoks tid hadde svært liten respekt for Gud. – Se ENOSJ.

Det at Noah fulgte en rettferdig og uklanderlig kurs blant sine samtidige, gjorde at han kunne tre fram for Gud, og det var også det som gjorde at han ble bevart i live. (1Mo 6: 9–19) Etter vannflommen nærmet han seg Gud ved å frambære et offer, slik som Abel hadde gjort, og han ble velsignet og gjort kjent med flere krav fra Gud og også med Guds pakt med alt kjød om at det aldri mer skulle komme en verdensomfattende vannflom. (1Mo 8: 20, 21; 9: 1–11) Uttrykket «Jehova, Sems Gud» viser etter alt å dømme at Noahs sønn Sem hadde oppnådd større gunst hos Gud enn sine to brødre. – 1Mo 9: 26, 27.

Melkisedeks prestedømme. Selv om Noah utførte tjeneste ved et alter på vegne av sin familie, er det først på Melkisedeks tid at uttrykket «prest» blir spesielt brukt i forbindelse med en som handlet på vegne av mennesker som ønsket å tre fram for Gud. Melkisedeks prestedømme ble anerkjent av Abraham, som ’gav ham en tiendedel av alt’. (1Mo 14: 18–20) Melkisedek blir i Hebreerne 7: 1–3, 15–17, 25 framstilt som et profetisk forbilde på Jesus Kristus.

Andre patriarker trer fram for Gud. Abraham kunne på grunn av sitt forhold til Gud omtales som ’Guds venn’ (Jes 41: 8; 2Kr 20: 7; Jak 2: 23), og det blir framhevet at grunnlaget for dette nære forholdet til Gud var hans tro og hans lydighet og det at han respektfullt nærmet seg Gud ved hjelp av altere og ofre. (1Mo 18: 18, 19; 26: 3–6; He 11: 8–10, 17–19) Gud inngikk en pakt med ham. (1Mo 12: 1–3, 7; 15: 1, 5–21; 17: 1–8) Som et tegn på dette paktsforholdet fikk han omskjærelsen, som for en tid utgjorde en betingelse for å oppnå Guds godkjennelse. (1Mo 17: 9–14; Ro 4: 11) Den stilling Abraham hadde, gjorde at han kunne frambære påkallelse for andre (1Mo 20: 7), men han viste alltid dyp respekt for Jehova og for hans representant. (1Mo 17: 3; 18: 23–33) Job, en fjern slektning av Abraham, tjente som prest for sin familie ved å ofre brennofre for den. (Job 1: 5) Han gikk også i forbønn for sine tre «venner», og ’Jehova tok imot Jobs ansikt’. – Job 42: 7–9.

Isak og Jakob, som var arvinger til Abrahamsløftet, nærmet seg Gud ved å påkalle «Jehovas navn» i tro og ved å bygge altere og frambære ofre. – He 11: 9, 20, 21; 1Mo 26: 25; 31: 54; 33: 20.

Moses fikk beskjed av Guds engel om ikke å nærme seg den brennende tornebusken, og det ble sagt til ham at han skulle dra sandalene av  sine føtter fordi han stod på «hellig grunn». (2Mo 3: 5) Som Guds utnevnte representant i Israels nasjon hadde Moses mulighet til å tre fram for Jehova på en helt spesiell måte, ettersom Jehova talte til ham «munn til munn». (4Mo 12: 6–13; 2Mo 24: 1, 2, 12–18; 34: 30–35) Moses var i likhet med Melkisedek et profetisk forbilde på Kristus Jesus. – 5Mo 18: 15; Apg 3: 20–23.

Viktig å tre fram for Gud på rette måte. Før lovpakten ble gitt, befalte Jehova at hele Israels nasjon skulle hellige seg i tre dager og vaske sine klær. Det ble satt en grense for hvor nær man kunne komme Sinai-fjellet, og ingen, verken mennesker eller dyr, måtte røre ved det; overtredelse ville bli straffet med døden. (2Mo 19: 10–15) Deretter ’førte Moses folket ut av leiren for at de skulle møte den sanne Gud’, og lot dem stille seg opp ved foten av fjellet. Mens det lynte og tordnet og lød trompetstøt, gikk Moses selv opp på fjellet, omgitt av ild og røyk, for å motta paktens bestemmelser. (2Mo 19: 16–20) Moses fikk beskjed om ikke å ’la prestene og folket bryte igjennom for å komme opp til Jehova, så han ikke skulle bryte ut mot dem’. (2Mo 19: 21–25) De «prestene» som blir nevnt her, var kanskje et fremtredende mannlig medlem av hver israelittisk familie som, i likhet med Job, ’regelmessig trådte fram for Jehova’ på familiens vegne.

Under lovpakten. I og med lovpakten ble det innført en ordning som gav enkeltpersoner og hele nasjonen mulighet til å nærme seg Gud gjennom et innsatt presteskap og ved hjelp av foreskrevne ofre som skulle frambæres i tilknytning til et hellig tabernakel og senere et tempel. Levitten Arons sønner tjente som prester på vegne av folket. Hvis andre, også de levittene som ikke tilhørte Arons slektslinje, formastet seg til å nærme seg alteret eller de hellige redskapene for å utføre en slik tjeneste, ville det koste dem livet. (3Mo 2: 8; 4Mo 3: 10; 16: 40; 17: 12, 13; 18: 2–4, 7) Prestene måtte oppfylle strenge krav med hensyn til både fysisk og seremoniell renhet, og de skulle være iført en godkjent klesdrakt når de nærmet seg alteret eller «det hellige sted». (2Mo 28: 40–43; 30: 18–21; 40: 32; 3Mo 22: 2, 3) Enhver respektløshet eller krenkelse av de guddommelige instrukser når man trådte fram for den suverene Gud, medførte dødsstraff, slik som i tilfellet med to av Arons egne sønner. (3Mo 10: 1–3, 8–11; 16: 1) Av hele folket var det bare Aron og de som etterfulgte ham som øversteprest, som hadde lov til å gå inn i Det aller helligste foran paktens ark, som var forbundet med Jehovas nærvær, og selv øverstepresten hadde bare lov til å gå inn der én dag i året – på soningsdagen. (3Mo 16: 2, 17) I denne privilegerte stillingen var Aron et forbilde på Kristus Jesus som Guds Øversteprest. – He 8: 1–6; 9: 6, 7, 24.

Ved innvielsen av templet i Jerusalem trådte kong Salomo fram for Jehova på vegne av folket. Han bad om at Jehovas øyne dag og natt måtte være åpne og rettet mot dette huset som han hadde knyttet sitt navn til, og at han måtte høre de bønner som ble bedt av kongen, av folket og av de utlendinger som sluttet seg til Israel, ja av enhver som måtte be «vendt mot dette hus». Det var således mulig for alle – fra kongen til den ringeste av folket – å tre fram for Jehova. – 2Kr 6: 19–42.

I saker som berørte hele nasjonen, var det kongen, presten eller profeten som trådte fram for Gud. I noen tilfeller fant man ut av hva som var Guds vilje, ved hjelp av øversteprestens Urim og Tummim. (1Sa 8: 21, 22; 14: 36–41; 1Kg 18: 36–45; Jer 42: 1–3) Overtredelse av Loven når det gjaldt den rette måten å nærme seg Jehova på, ble straffet, som i tilfellet med Ussia (2Kr 26: 16–20), og kunne medføre en fullstendig avskjærelse av kommunikasjonen med Gud, slik som i tilfellet med Saul. (1Sa 28: 6; 1Kr 10: 13) At Jehova ikke tillot at man tok lett på hans, den suverene Overherres, nærvær, eller gjenstander som var forbundet med det, framgår av det som hendte da Abinadabs sønn Ussah grep fatt i paktens ark for å støtte den; det førte til at «Jehovas vrede [blusset] opp mot Ussah, og den sanne Gud slo ham der på grunn av hans uærbødige handling». – 2Sa 6: 3–7.

Ritualer og ofre ikke nok i seg selv. Noen har hevdet at tilbedelsen av Jehova utviklet seg fra en ritual- og offerreligion til en moralreligion, men kjensgjerningene viser noe ganske annet. Ritualer og ofre har aldri vært nok i seg selv, men har bare utgjort et symbolsk juridisk grunnlag for å nærme seg Gud. (He 9: 9, 10) Det har alltid vært Jehova selv som i siste instans har avgjort hvem han har villet ta imot, slik det sies i Salme 65: 4: «Lykkelig er den som du utvelger og lar komme nær, så han kan bo i dine forgårder.» Det ble gang på gang understreket at tro, rett og rettferdighet, frihet fra blodskyld, sannferdighet og lydighet mot Guds uttrykte vilje var noe som ble krevd av en hvis man ville nærme seg Gud. Det betydde at ikke alle som kom med gaver til universets Overherre, men bare de som hadde «uskyldige hender og et rent hjerte», kunne stige opp på Jehovas fjell. (Sl 15: 1–4; 24: 3–6; 50: 7–23; 119: 169–171; Ord 3: 32; 21: 3; Ho 6: 6; Mi 6: 6–8) Hvis noe av  dette manglet, var ofre, faste, ja selv bønner en vederstyggelighet for Gud og uten verdi i hans øyne. (Jes 1: 11–17; 58: 1–9; 29: 13; Ord 15: 8) Hvis man hadde handlet urett, måtte man først, før man kunne tre fram for Gud, vise at man hadde en sønderbrutt ånd og et knust hjerte. (Sl 51: 16, 17) Hvis prestene foraktet Guds navn og frambar ofre som ikke var antagelige, ble deres tjeneste ikke tatt imot med velvilje av Gud. – Mal 1: 6–9.

Også det å møte i retten eller stå framfor en dommer for å bli dømt blir beskrevet som å tre fram for Gud. (2Mo 22: 8; 4Mo 5: 16; Job 31: 35–37; Jes 50: 8) I Jesaja 41: 1, 21, 22 oppfordrer Jehova folkegrupper til å tre fram for ham med sine tvistemål og argumenter for å bli dømt av ham.

Grunnlaget for å tre fram for Gud under den nye pakt. Lovpakten med dens dyreofre pekte som et symbolsk juridisk grunnlag fram til et mer opphøyd grunnlag for å tre fram for Gud. (He 9: 8–10; 10: 1) Dette grunnlaget kom i og med den nye pakt, som ville gjøre det mulig for ’alle, fra den minste til den største, å kjenne Jehova’. (Jer 31: 31–34; He 7: 19; 8: 10–13) Som Mellommannen for denne nye pakt ble Jesus Kristus «veien». Han sa: «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» (Joh 14: 6, 13, 14) Skillet mellom jødene og de uomskårne hedningnasjonene, som stod utenfor Guds nasjonale pakt med Israel, ble fjernet ved Kristi død. Som Paulus skrev: «Gjennom ham har vi, begge folkene, adgang til Faderen ved én ånd.» (Ef 2: 11–19; Apg 10: 35) Å tro på gjenløsningen og på at Gud «skal lønne dem som oppriktig søker ham», er en forutsetning for å kunne nærme seg ham i fred og bli tatt imot med velvilje av ham gjennom Jesus Kristus. (He 11: 6; 1Pe 3: 18) De som nærmer seg Gud gjennom Jesus Kristus som sin Øversteprest, vet at «han alltid lever, så han kan gå i forbønn for dem» (He 7: 25), og de kan tillitsfullt og «med frimodighet i tale tre fram for den ufortjente godhets trone». (He 4: 14–16; Ef 3: 12) De nærmer seg ikke Gud i frykt for at han skal fordømme dem. (Ro 8: 33, 34) Likevel viser de den ærbødighet og ærefrykt som sømmer seg for en som trer fram for Gud, «alles Dommer». – He 12: 18–24, 28, 29.

En kristen som trer fram for Gud, frambærer åndelige ofre. (1Pe 2: 4, 5; He 13: 15; Ro 12: 1) Materielle templer og bilder av gull, sølv og stein er uten verdi i forbindelse med det å nærme seg den sanne Gud. (Apg 7: 47–50; 17: 24–29; jf. Ef 2: 20–22.) Verdens venner er Guds fiender; Gud står de hovmodige imot, men ydmyke mennesker som har ’rene hender’ og et ’rent hjerte’, kan ’nærme seg Gud, og han skal nærme seg dem’. – Jak 4: 4–8.

Salvede kristne, som har et himmelsk håp, har ’ved Jesu blod en vei inn til det hellige sted’, og ettersom de kjenner ’den store prest over Guds hus’, kan de «tre fram med sanne hjerter i troens fulle visshet». – He 10: 19–22.

Salmisten oppsummerer hvor viktig det er at man tillitsfullt nærmer seg Gud, når han sier: «For se, de som holder seg borte fra deg, de skal gå til grunne. Du skal visselig bringe til taushet enhver som i umoral forlater deg. Men jeg – det er godt for meg å nærme meg Gud. Til Den Suverene Herre Jehova har jeg tatt min tilflukt, for å forkynne alle dine gjerninger.» – Sl 73: 27, 28; se BØNN.