En løsepenge er en pris som blir betalt for å kjøpe noe eller noen tilbake eller for å kjøpe en person fri fra en forpliktelse eller fra uønskede omstendigheter. Den grunnleggende tanken i ordet «løsepenge», slik det er brukt i Bibelen, er en pris som dekker (for eksempel ved betaling til dekning av skader som er forvoldt, eller for at rettferdighetens krav skal bli oppfylt). Begrepet «gjenløsning» refererer til betalingen av en løsepenge. «Løskjøpelse», et annet uttrykk som blir brukt i denne forbindelse, betoner den utfrielse som  er et resultat av at en løsepenge blir betalt. Den mest betydningsfulle løsepengen er Jesu Kristi utgytte blod, som har gitt Adams etterkommere mulighet for å bli utfridd av synd og død.

De forskjellige hebraiske og greske ordene som er gjengitt med «løsepenge» og «løskjøpe» (eller «gjenløse»), har det til felles at de overbringer tanken om at det blir betalt et beløp eller noe annet verdifullt for å utvirke en løskjøpelse, eller gjenløsning. De inneholder alle tanken om en utveksling eller erstatning og om overensstemmelse og likhet i verdi. Det vil si at noe blir gitt i bytte for noe annet, slik at rettferdighetens krav blir oppfylt og ting blir brakt i balanse. – Se FORLIKELSE.

En pris som dekker. Det hebraiske substantivet kọfer kommer fra verbet kafạr, som har grunnbetydningen «dekke». Det er brukt i denne betydningen i 1. Mosebok 6: 14, hvor det sies at Noah skulle «overstryke», altså «dekke», arken med tjære. Vanligvis blir imidlertid kafạr brukt for å beskrive at rettferdigheten skjer fyllest ved at det blir skaffet til veie dekning, eller soning, for synder. Substantivet kọfer betegner det som blir gitt for å utvirke dette, nemlig løsepengen. (Sl 65: 3; 78: 38; 79: 8, 9) Det som blir brukt for å dekke noe, må svare til det som skal dekkes, enten i form (slik som det lokket [kappọreth] som dekket paktens ark; 2Mo 25: 17–22) eller i verdi (slik som en skadeserstatning, en betaling til dekning av en skade).

I Moseloven fastsatte Jehova at det skulle frambæres forskjellige ofre som sonet, eller dekket over, synder – det kunne være prestenes og levittenes synder (2Mo 29: 33–37; 3Mo 16: 6, 11) eller syndene til andre enkeltpersoner eller til folket som et hele (3Mo 1: 4; 4: 20, 26, 31, 35) – og som også renset alteret og tabernaklet, noe som var nødvendig i og med at disse var omgitt av syndige mennesker. (3Mo 16: 16–20) Hensikten var å bringe rettferdighetens vektskåler i balanse og gjøre det mulig for israelittene å gjenopprette et godt forhold til Jehova. Offerdyrets liv ble gitt i stedet for synderens liv; dets blod utgjorde soning på Guds alter i den utstrekning det kunne gjøre det. (3Mo 17: 11; jf. He 9: 13, 14; 10: 1–4.) ’Soningsdagen [jom hakkippurịm]’ kunne følgelig like gjerne kalles ’gjenløsningsdagen’. (3Mo 23: 26–28) Disse ofrene var nødvendige for at nasjonen og dens tilbedelse fortsatt skulle ha den rettferdige Guds anerkjennelse og godkjennelse.

Løskjøpelses- eller gjenløsningsprinsippet kommer blant annet til uttrykk i Moselovens bestemmelse angående en okse som hadde pleid å stange. Hvis eieren lot oksen gå løs, slik at den drepte et menneske, skulle eieren selv lide døden og således betale for den dreptes liv med sitt eget liv. Men ettersom han ikke direkte eller med vilje hadde tatt det andre menneskets liv, kunne dommerne, hvis de fant det riktig, pålegge ham å betale en «løsepenge [kọfer]» i stedet, og i så fall måtte han betale denne løskjøpelsessummen. Denne summen ble betraktet som noe som trådte i stedet for hans eget liv, og tjente som en erstatning for det livet som var gått tapt. (2Mo 21: 28–32; jf. 5Mo 19: 21.) Det kunne imidlertid ikke tas imot noen løsepenge for en som hadde begått et overlagt drap; bare hans eget liv kunne dekke tapet av offerets liv. (4Mo 35: 31–33) Øyensynlig fordi folketellinger angikk menneskeliv, skulle hver mann over 20 år som ble mønstret, gi en løsepenge (kọfer) til Jehova på en halv sekel (omkring 7,50 kr) for sin sjel, enten han var rik eller fattig. – 2Mo 30: 11–16.

Ettersom enhver urettferdighet mishager både Gud og mennesker, kunne en løsepenge dessuten bidra til å avverge eller dempe vrede. (Jf. Jer 18: 23; se også 1Mo 32: 20, hvor ’gjøre forsonlig stemt’ er oversatt fra kafạr.) En ektemann som er forbitret på en mann som har gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd sammen med hans hustru, kommer imidlertid «ikke til å ta hensyn til noen som helst løsepenge [kọfer]». (Ord 6: 35) Ordet kan også brukes i forbindelse med at noen som bør øve rett, i stedet tar imot en gave som «bestikkelse [kọfer]» for å lukke øynene for en urett handling. – 1Sa 12: 3; Am 5: 12.

Løskjøpelsen, eller utfrielsen. Det hebraiske verbet padhạh betyr «å løskjøpe», og det beslektede substantivet pidhjọn betyr «løskjøpelsessum». (2Mo 21: 30) Mens kafạr betoner løskjøpelsessummens kvalitet eller innhold og dens evne til å bringe rettferdighetens vektskåler i balanse, framhever padhạh og pidhjọn den utfrielse som oppnås. Det kan være tale om å bli utfridd eller løskjøpt (padhạh) fra slaveri (3Mo 19: 20; 5Mo 7: 8), fra andre former for trengsel eller undertrykkelse (2Sa 4: 9; Job 6: 23; Sl 55: 18) eller fra døden og graven. (Job 33: 28; Sl 49: 15) Det blir ofte henvist til det at Jehova løskjøpte Israels nasjon fra Egypt og gjorde den til sin «personlige eiendom» (5Mo 9: 26; Sl 78: 42), og til det at han mange hundre år senere løskjøpte den fra landflyktigheten i Assyria og i Babylon. (Jes 35: 10; 51: 11; Jer 31: 11, 12; Sak 10: 8–10) Også i disse tilfellene innebar løskjøpelsen at det ble betalt  en pris til gjengjeld. Da Israel ble løskjøpt fra Egypt, sørget Jehova åpenbart for at Egypt fikk betale prisen. Israel var i en viss forstand Guds «førstefødte», og Jehova advarte farao om at hvis han hardnakket fortsatte å nekte å gi Israel fri, ville det føre til at hans førstefødte, ja de førstefødte i hele Egypt, både blant mennesker og dyr, ville måtte dø. (2Mo 4: 21–23; 11: 4–8) Og da Kyros inntok Babylon og utfridde jødene av landflyktigheten, gav Jehova «Egypt som løsepenge [en form av kọfer] for [sitt folk], Etiopia og Seba i [dets] sted». Senere inntok Perserriket disse områdene, og på den måten ble ’folkegrupper gitt i stedet for israelittenes sjeler’. (Jes 43: 1–4) Disse utvekslingene er i samsvar med den inspirerte erklæringen om at «den onde er [eller tjener som] en løsepenge [kọfer] for den rettferdige», og om at «den som handler forrædersk, trer i de rettskafnes sted». – Ord 21: 18.

Et annet hebraisk ord som er forbundet med gjenløsning eller løskjøpelse, er gaʼạl. Dette ordet overbringer i første rekke tanken om å kreve tilbake, vinne tilbake eller kjøpe tilbake. (Jer 32: 7, 8) At dette ordet har omtrent samme betydning som padhạh, framgår av den parallelle bruken av disse ordene i Hosea 13: 14: «Av Sjeols hånd skal jeg løskjøpe [form av padhạh] dem; fra døden skal jeg vinne dem tilbake [form av gaʼạl].» (Jf. Sl 69: 18.) Gaʼạl betoner retten til å kreve tilbake eller kjøpe tilbake. Denne retten kunne ivaretas av en nær slektning av den som hadde behov for å bli gjenløst eller kjøpt tilbake eller for å kreve eller kjøpe sin eiendom tilbake, eventuelt av den opprinnelige eieren (selgeren) selv. En nær slektning, en goʼẹl, var således «gjenkjøper» (Rut 2: 20; 3: 9, 13), eller – hvis det dreide seg om et drap – ’blodhevner’ (4Mo 35: 12).

Loven foreskrev at hvis en fattig israelitt på grunn av omstendighetene ble nødt til å selge sin arvelodd eller sitt hus i en by eller for den saks skyld å selge seg selv som slave, hadde «en gjenkjøper som [var] nær beslektet med ham», (en goʼẹl) rett til å «kjøpe tilbake [gaʼạl] det hans bror [hadde] solgt»; selgeren kunne eventuelt gjøre dette selv, hvis han greide å skaffe de nødvendige midler. (3Mo 25: 23–27, 29–34, 47–49; jf. Rut 4: 1–15.) Hvis en mann avla et løfte til Gud og ’helliget’ et hus eller en mark til ham og så ønsket å kjøpe huset eller marken tilbake, skulle han betale den beregnede verdien pluss en femtedel av dette beløpet. (3Mo 27: 14–19) Det som var «viet til tilintetgjørelse», kunne imidlertid ikke løskjøpes. – 3Mo 27: 28, 29.

Hvis det var blitt begått et mord, kunne morderen ikke oppnå beskyttelse i en av de byene som var valgt ut som tilfluktsbyer. Etter at saken var blitt behandlet, skulle dommerne i stedet overgi ham til «blodhevneren [goʼẹl]», en nær slektning av offeret, som så skulle slå ham i hjel. Det var ikke tillatt å ta imot noen «løsepenge [kọfer]» for morderen, og ettersom den nære slektningen som hadde gjenkjøpsretten, ikke kunne få den døde tilbake, kunne slektningen med rette kreve livet av den som hadde begått mordet. – 4Mo 35: 9–32; 5Mo 19: 1–13.

Ikke alltid en håndgripelig betaling. Jehova ’løskjøpte’ (padhạh) eller ’krevde tilbake’ (gaʼạl) Israel fra Egypt, som vist ovenfor. (2Mo 6: 6; Jes 51: 10, 11) Senere hendte det ved flere anledninger at Jehova ’solgte israelittene i deres fienders hånd’ (5Mo 32: 30; Dom 2: 14; 3: 8; 10: 7; 1Sa 12: 9), fordi de gang på gang ’solgte seg til å gjøre det som var ondt’. (2Kg 17: 16, 17) Når de angret, kjøpte eller krevde han dem tilbake, slik at de ble utfridd av landflyktigheten eller andre trengsler (Sl 107: 2, 3; Jes 35: 9, 10; Mi 4: 10), og opptrådte på den måten som en Goʼẹl, eller Gjenkjøper; han var jo på en måte i slekt med dem, i og med at han hadde inngått ekteskap med nasjonen. (Jes 43: 1, 14; 48: 20; 49: 26; 50: 1, 2; 54: 5–7) Når Jehova ’solgte’ dem, fikk han ikke noen materiell betaling av de hedenske nasjonene. Betalingen bestod i at rettferdigheten skjedde fyllest, og i at hans hensikt ble oppfylt, idet israelittene ble tuktet og tilrettevist for sin opprørskhet og sin mangel på respekt. – Jf. Jes 48: 17, 18.

Når Jehova kjøpte israelittene tilbake, behøvde han likeledes ikke å yte en håndgripelig betaling. Da Jehova kjøpte dem tilbake fra landflyktigheten i Babylon, frigav Kyros dem frivillig, uten å forvente noen kompensasjon i sin levetid. I de tilfellene da Jehova løskjøpte israelittene fra undertrykkende nasjoner som hadde handlet ondt mot dem, lot han imidlertid undertrykkerne selv betale prisen, idet han lot dem bøte med sitt eget liv. (Jf. Sl 106: 10, 11; Jes 41: 11–14; 49: 26.) Da folket i Juda rike ble «solgt», eller overgitt, til babylonerne, fikk Jehova ingen betaling. Og de fordrevne jødene betalte ikke noe pengebeløp, verken til babylonerne eller til Jehova, for å kjøpe sin frihet tilbake. De ble solgt «for ingenting» og kjøpt tilbake «uten penger». Jehova behøvde derfor ikke å betale erobrerne noe for å skape balanse i regnskapet. Han kjøpte dem i stedet tilbake ved hjelp av sin ’hellige arms’ kraft. – Jes 52: 3–10; Sl 77: 14, 15.

I egenskap av Goʼẹl, Gjenkjøper, hevnet Jehova således den urett som var begått mot hans  tjenere, noe som bevirket at hans eget navn ble renset for de anklager som var blitt reist av dem som benyttet Israels ulykke som en anledning til å spotte ham. (Sl 78: 35; Jes 59: 15–20; 63: 3–6, 9) Som både hele nasjonens og de enkelte individers nære Slektning og store Gjenløser og av hensyn til rettferdigheten førte han israelittenes «rettssak». – Sl 119: 153, 154; Jer 50: 33, 34; Kla 3: 58–60; jf. Ord 23: 10, 11.

Job, som ikke var israelitt, sa for øvrig i forbindelse med at han var hardt rammet av sykdom: «Jeg vet jo at min gjenløser lever, og at han, når han kommer etter meg, skal reise seg over støvet.» (Job 19: 25; jf. Sl 69: 18; 103: 4.) Og Israels konge skulle følge Guds eget eksempel og opptre som gjenløser for de ringe og fattige i nasjonen. – Sl 72: 1, 2, 14.

Jesu Kristi rolle som gjenløser. Det foregående danner grunnlaget for å forstå den gjenløsningsordningen som er truffet for menneskeheten ved Guds Sønn, Jesus Kristus. Det at menneskene har behov for å bli gjenløst, skyldes opprøret i Eden. Adam solgte seg selv til å gjøre det onde for å få tilfredsstilt et selvisk ønske om å fortsette å være sammen med sin hustru, som nå var en synder, en overtreder, og han ble derfor i likhet med henne fordømt av Gud. Han solgte derved seg selv og sine etterkommere til slaveri under synd og død; dette var den pris som Guds rettferdighet krevde. (Ro 5: 12–19; jf. Ro 7: 14–25.) Adam, som hadde vært i besittelse av menneskelig fullkommenhet, mistet nå denne fullkommenheten, som var så verdifull, for både seg selv og alle sine etterkommere.

Under Moseloven, som hadde «en skygge av de kommende goder», kunne man frambære dyreofre som skulle sone, eller dekke over, synd. Dette førte imidlertid bare til en symbolsk soning, ettersom de dyrene som ble ofret, var ringere enn mennesker. Som apostelen påpeker: «Det er ikke mulig at blodet av okser og av geiter [i egentlig forstand] kan ta bort synder.» (He 10: 1–4) Disse dyreofrene, som tjente som forbilder, skulle være fullkomne og feilfrie. (3Mo 22: 21) Det virkelige gjenløsningsofferet – et menneske som virkelig kunne ta bort synder – skulle på lignende måte være fullkomment og feilfritt. For å kunne betale den løsepenge som ville befri Adams etterkommere for deres skyld og ufullkommenhet og det slaveri som deres stamfar hadde solgt dem til, måtte dette mennesket svare til den fullkomne Adam og være i besittelse av menneskelig fullkommenhet. (Jf. Ro 7: 14; Sl 51: 5.) Bare på den måten kunne han oppfylle det krav som Guds fullkomne rettferdighet stilte om like for like, «sjel for sjel». – 2Mo 21: 23–25; 5Mo 19: 21.

På grunn av de strenge krav som Guds rettferdighet stilte, var det umulig for menneskene selv å tilveiebringe en gjenløser. (Sl 49: 6–9) Følgen var imidlertid at Guds egen kjærlighet og barmhjertighet ble sterkt framhevet, idet Gud selv oppfylte sine krav til en meget høy pris: For å skaffe løsepengen til veie gav han sin egen Sønns liv. (Ro 5: 6–8) Dette betydde at hans Sønn måtte bli et menneske for å kunne svare til den fullkomne Adam. Gud sørget for dette ved å overføre sin Sønns liv fra himmelen til den jødiske jomfruen Marias morsliv. (Lu 1: 26–37; Joh 1: 14) Ettersom Jesus ikke hadde fått livet av noen jordisk far som stammet fra synderen Adam, og ettersom Guds hellige ånd ’overskygget’ Maria, øyensynlig fra unnfangelsen til fødselen, ble Jesus født uten nedarvet synd eller ufullkommenhet. Han var derfor billedlig talt «et lyteløst og plettfritt lam», og hans blod kunne tjene som et antagelig offer. (Lu 1: 35; Joh 1: 29; 1Pe 1: 18, 19) Han forble syndfri hele sitt liv og mistet således ikke sin godkjente stilling. (He 4: 15; 7: 26; 1Pe 2: 22) Ettersom han ’hadde del i blod og kjød’, var han en nær slektning av menneskeheten, og han var dessuten i besittelse av den verdi som trengtes for å løskjøpe og frigjøre menneskeheten, nemlig et fullkomment menneskeliv, som han hadde bevart i en ren tilstand under alle ulastelighetsprøver. – He 2: 14, 15.

De kristne greske skrifter viser klart og tydelig at utfrielsen av synd og død finner sted ved at det blir betalt en pris. Det sies at de kristne er «kjøpt for en pris» (1Kt 6: 20; 7: 23), og at de har en «eier som kjøpte dem» (2Pe 2: 1), og Jesus blir framstilt som Lammet som ’ble slaktet, og som med sitt blod har kjøpt mennesker til Gud fra hver stamme og hvert tungemål og hver nasjon’. (Åp 5: 9) I disse skriftstedene blir verbet agorạzo brukt, et verb som bokstavelig betyr «å kjøpe på torget [agorạ]». Det beslektede verbet eksagorạzo («å kjøpe fri») ble brukt av Paulus da han forklarte at Kristus ved sin død på pælen ’kjøpte dem fri som var under lov’. (Ga 4: 5; 3: 13) Tanken om en løskjøpelse eller gjenløsning blir imidlertid oftere og mer fullstendig uttrykt ved hjelp av det greske substantivet lỵtron og uttrykk som er beslektet med det.

Lỵtron (avledet av verbet lỵo, «å løse») ble især brukt av greske forfattere om den pris eller løsepenge som ble betalt for å kjøpe fri krigsfanger  eller slaver. (Jf. He 11: 35.) De to stedene i Bibelen hvor det blir brukt, er det tale om at Jesus kom for å gi «sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». (Mt 20: 28; Mr 10: 45) Det beslektede ordet antịlytron forekommer i 1. Timoteus 2: 6. I Parkhursts Greek and English Lexicon to the New Testament blir det definert som «en løsepenge, en løskjøpelsessum, eller snarere en tilsvarende løsepenge». Parkhurst siterer teologen Hyperius, som sier: «Det betegner egentlig en pris som blir betalt for å løskjøpe fanger fra fienden, og den slags utveksling hvorved én persons liv blir løskjøpt med en annen persons liv.» Han sier så til slutt: «Aristoteles bruker således verbet [antilytrọo] om det å løskjøpe liv med liv.» (London 1845, s. 47) Kristus gav altså seg selv «som en tilsvarende løsepenge for alle». (1Ti 2: 5, 6) Andre beslektede ord er lytrọomai, «å utfri ved en løsepenge» (Tit 2: 14; 1Pe 1: 18, 19; se Int.), og apolỵtrosis, «utfrielse ved en løsepenge» (Ef 1: 7, 14; Kol 1: 14). Det er tydelig at disse ordene blir brukt på omtrent samme måte som de hebraiske ordene som er behandlet i det foregående. De beskriver ikke et kjøp eller en utfrielse i vanlig forstand, men en løskjøpelse eller gjenløsning, en utfrielse som kommer i stand ved at det blir betalt en tilsvarende sum.

Kristi gjenløsningsoffer er tilgjengelig for alle, men det er ikke alle som tar imot gjenløsningen. «Guds vrede blir» over dem som avviser denne foranstaltningen, og over dem som først tar imot den, men så vender seg bort fra den. (Joh 3: 36; He 10: 26–29; se som en kontrast til dette Ro 5: 9, 10.) De oppnår ingen utfrielse av trelldommen under de to ’kongene’ synden og døden. (Ro 5: 21) Under Moseloven kunne den som hadde begått et overlagt drap, ikke løskjøpes. Adam førte ved sin forsettlige handling døden over hele menneskeheten og var således en morder. (Ro 5: 12) Gud kan derfor ikke godta Jesu ofrede liv som en løsepenge for synderen Adam.

Gud godkjenner imidlertid at løsepengen blir anvendt til gagn for dem av Adams etterkommere som benytter seg av denne muligheten for en utfrielse. Som Paulus sier: «Liksom mange ble stilt som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også mange bli stilt som rettferdige ved den enes lydighet.» (Ro 5: 18, 19) Da Adam syndet og ble dømt til døden, var hans ennå ufødte etterkommere – hele menneskeslekten – fremdeles ’i hans lend’ og døde derfor sammen med ham. (Jf. He 7: 4–10.) Som en fullkommen mann, «den siste Adam» (1Kt 15: 45), var Jesus det eneste mennesket som kunne skaffe løsepengen til veie for Adams ufødte etterkommere. Han ofret villig seg selv ved å dø uskyldig som et fullkomment menneskelig offer, i samsvar med Jehovas vilje. (He 10: 5) Jesus vil benytte den myndighet Jehova har gitt ham på grunnlag av hans gjenløsningsoffer, til å gi liv til alle dem som benytter seg av denne foranstaltningen. – 1Kt 15: 45; jf. Ro 5: 15–17.

Jesus gav således seg selv som «en tilsvarende løsepenge», ikke for å løskjøpe synderen Adam, men for å løskjøpe hele den menneskeslekt som nedstammer fra Adam. Ved å framstille den hele og fulle verdien av sitt gjenløsningsoffer for den absolutte rettferdighets Gud i himmelen løskjøpte han menneskeheten, slik at den kunne bli hans familie. (He 9: 24) På denne måten har han ervervet seg en brud, en himmelsk menighet som består av disipler av ham. (Jf. Ef 5: 23–27; Åp 1: 5, 6; 5: 9, 10; 14: 3, 4.) De messianske profetier viser også at han som «Evig Far» vil få «avkom». (Jes 9: 6, 7; 53: 10–12) For at dette skal skje, må hans løsepenge komme flere mennesker til gode enn dem som hører til hans «brud». Foruten dem som er «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde» for at de skal utgjøre den himmelske menighet, må det derfor også være andre som høster gagn av hans gjenløsningsoffer og oppnår evig liv ved at deres synder og deres ufullkommenhet blir fjernet. (Åp 14: 4; 1Jo 2: 1, 2) Ettersom de som utgjør den himmelske menighet, skal tjene som prester og «konger over jorden» sammen med Kristus, må disse andre som høster gagn av gjenløsningen, være slike som blir Kristi rikes jordiske undersåtter. Som den ’Evige Fars’ barn oppnår de evig liv. (Åp 5: 10; 20: 6; 21: 2–4, 9, 10; 22: 17; jf. Sl 103: 2–5.) Hele denne foranstaltningen gjenspeiler den visdom og også den rettferdighet Jehova er i besittelse av, idet rettferdighetens krav blir oppfylt til fullkommenhet, samtidig som han viser ufortjent godhet og tilgir synder. – Ro 3: 21–26.