Jeg vokste opp i Rmaysh, en by nær grensen mellom Israel og Libanon, i en tid da det var borgerkrig. Jeg har sterke minner om landmineeksplosjoner og om uskyldige ofre som hadde mistet armer eller ben. Livet var tøft, og det var mye kriminalitet og vold.

Familien vår tilhørte den maronittiske kirke, en av de østlige katolske kirkene. Faren min var alltid opptatt med å sørge for at familien vår på tolv skulle ha det vi trengte av materielle ting. Men moren min passet på at vi andre gikk i kirken. Etter hvert begynte jeg å synes at kirken, på samme måte som samfunnet generelt, sviktet når det gjaldt å ta seg av de svake.

I tenårene begynte jeg å interessere meg for kung-fu. Jeg hadde et strengt treningsprogram, utviklet gode slag- og sparketeknikker og ble flink til å håndtere ulike kampsportvåpen. Jeg tenkte med meg selv: «Jeg kan ikke sette en stopper for krigen, men jeg kan i det minste prøve å stoppe voldelige mennesker.» Hver gang jeg så to stykker som sloss, gikk jeg straks imellom. Jeg var hissig, og det skulle ikke mye til for å gjøre meg sint. Over hele Sør-Libanon var folk redd meg, for jeg kjempet min egen kamp mot urettferdighet og vold.

I 1980 ble jeg medlem av en kung-fu-klubb i Beirut. Hver dag regnet det bomber, granater og raketter, men jeg drog likevel på trening. Livet mitt dreide seg om å spise og sove og å leve som Bruce Lee, en kinesisk-amerikansk skuespiller og kung-fu-mester. Jeg kopierte frisyren hans, måten han gikk på, og måten han skrek på når han utførte kung-fu-angrep. Jeg smilte aldri.

Målet mitt var å bli profesjonell kung-fu-utøver i Kina. En kveld, mens jeg holdt på med å trene hardt før turen til Kina, banket det på døren. Det var en venn som kom innom, og han hadde  med seg to av Jehovas vitner. Jeg stod der i den svarte treningsdressen min, og mens svetten rant, sa jeg til dem: «Jeg vet ingenting om Bibelen.» Lite visste jeg da at fra det øyeblikket skulle livet mitt bli forandret.

Vitnene viste meg ut fra Bibelen hvorfor menneskene aldri vil kunne fjerne urettferdighet og vold fullstendig. De forklarte at det er Satan Djevelen som er den egentlige årsaken til slike problemer. (Åpenbaringen 12:12) Den trygghet og fred som vitnene utstrålte, gjorde inntrykk på meg. Det gjorde det også å få vite at Gud har et navn. (Salme 83:18) De viste meg dessuten 1. Timoteus 4:8, hvor det står: «Kroppslig øving er nyttig til litt; men gudhengivenheten er nyttig til alt, ettersom den har i seg løfte for livet nå og for det som skal komme.» Disse ordene skulle få stor innvirkning på livet mitt.

Jeg mistet dessverre kontakten med vitnene, for familien min gav dem beskjed om ikke å komme tilbake. Jeg bestemte meg likevel for å slutte med kung-fu og begynne å studere Bibelen. Det likte ikke brødrene mine. Men jeg var fast besluttet på å finne Jehovas vitner igjen og studere Bibelen sammen med dem.

Jeg fortsatte å lete etter vitnene, men kunne ikke finne dem. På den tiden opplevde jeg flere tragedier i familien. Det gikk blant annet sterkt inn på meg at faren min plutselig døde. Jeg hadde begynt å arbeide i et byggefirma, og en dag ble jeg stanset av en medarbeider, Adel, som spurte meg hvorfor jeg så så trist ut. Han begynte å snakke om det oppstandelseshåpet Bibelen forteller om. Det viste seg at han var et av Jehovas vitner, og i de ni neste månedene studerte denne snille og omtenksomme mannen tålmodig Bibelen med meg.

Etter hvert som studiet gikk framover, skjønte jeg at jeg måtte gjøre store forandringer i min måte å være på. Det var ikke lett. Jeg var alltid amper og ble lett provosert. Ut fra Bibelen lærte jeg hvordan jeg kunne styre temperamentet mitt og ikke følge enhver innskytelse. Matteus 5:44, for eksempel, inneholder dette rådet fra Jesus: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere.» Og Romerne 12:19 sier: «Hevn dere ikke selv, . . . for det står skrevet: ‘Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» Disse og andre skriftsteder hjalp meg til gradvis å oppnå indre fred.

Selv om familien min i begynnelsen var imot min beslutning om å studere sammen med Jehovas vitner, respekterer de nå vitnene. En av brødrene mine har faktisk begynt å tilbe Jehova sammen med meg, og mor forsvarte det vi tror på, overfor andre helt til sin død.

Jeg har også vært så heldig å få en fantastisk og lojal kone, Anita, som er min kjære samarbeidspartner i heltidsforkynnelsen. Siden år 2000 har vi bodd i Eskilstuna i Sverige, hvor vi er med på å gi bibelsk undervisning til arabisktalende.

Jeg føler fortsatt med mennesker som lider på grunn av vold. Men det at jeg vet hva som er den egentlige årsaken – og at Gud snart skal gjøre slutt på all vold – gir meg stor glede og sinnsro. – Salme 37:29.