Jehu forsvarer den rene tilbedelse

JEHU utmerket seg som en forsvarer av den rene tilbedelse. I den rollen var han en handlekraftig, snarrådig, kompromissløs, nidkjær og modig mann. Han hadde egenskaper som vi gjør vel i å etterligne.

Jehu fikk et oppdrag på et tidspunkt da det stod dårlig til i Israel. Folket ble påvirket av den onde Jesabel – enken etter Akab og mor til den regjerende kongen, Jehoram. Hun fremmet Ba’al-kulten på bekostning av tilbedelsen av Jehova, drepte Guds profeter og fordervet folket med sine «utuktshandlinger» og «trolldomskunster». (2. Kong 9:22; 1. Kong 18:4, 13) Jehova besluttet at hele Akabs hus skulle utslettes, deriblant Jehoram og Jesabel. Jehu skulle gå i spissen for eksekveringen av dommen.

Første gang vi hører om Jehu, sitter han sammen med de militære førerne mens israelittene kjemper mot syrerne ved Ramot-Gilead. Han er en høytstående offiser, kanskje til og med Israels hærfører. Videre får vi høre at profeten Elisja sender en av profetsønnene for å salve Jehu til konge og for å befale ham å drepe alle mennene i Akabs frafalne hus. – 2. Kong 8:28; 9:1–10.

Da de andre offiserene spurte Jehu om hvorfor han hadde fått besøk, nølte han først med å fortelle det. Men da de presset ham, fortalte han hva som hadde skjedd, og han og hans menn begynte å danne en sammensvergelse mot Jehoram. (2. Kong 9:11–14) Det hadde sannsynligvis vært en underliggende uvilje og motstand mot kongehuset og mot Jesabels innflytelse. Jehu tenkte uansett nøye igjennom hvordan han på best mulig måte kunne utføre oppdraget.

Kong Jehoram var blitt skadet i striden og hadde trukket seg tilbake til byen Jisre’el i håp om å komme seg. Jehu visste at hvis planen hans skulle lykkes, måtte ingen i Jisre’el få vite om den. «La ingen slippe ut av byen, slik at han kan gå og fortelle det i Jisre’el», sa han. (2. Kong 9:14, 15) Kanskje han regnet med at krigere som stod på Jehorams side, i hvert fall ville gjøre en viss motstand, noe han ikke ville ta sjansen på.

«HAN KJØRER SOM EN GALNING»!

Jehu kjørte de over sju milene fra Ramot-Gilead til Jisre’el i vognen sin for å foreta en overraskelsesmanøver. Idet han nærmet seg byen i en rasende fart, fikk en vaktmann på et tårn øye på «Jehus bølgende flokk av menn». (2. Kong 9:17) Det er svært sannsynlig at Jehu hadde med seg en stor styrke for å være sikker på at han kom til å lykkes.

 Vaktmannen skjønte at det måtte være den modige Jehu som var i en av vognene, for han utbrøt: «Han kjører som en galning.» (2. Kong 9:20) Hvis det var vanlig at Jehu kjørte på en slik måte, forstår vi at han i denne situasjonen virkelig må ha kjørt i en rasende fart!

Etter at Jehu ikke hadde villet svare de to sendebudene som drog ut for å møte ham, drog kong Jehoram og Juda-kongen Akasja, hans allierte, ut mot ham i hver sin vogn. Jehoram spurte: «Er det fred, Jehu?» og fikk til svar: «Hvordan kan det være fred så lenge din mor Jesabels utuktshandlinger og hennes mange trolldomskunster fortsetter?» Jehoram ble redd og svingte vognen for å flykte. Men Jehu var for rask for ham. Han spente buen og skjøt en pil gjennom Jehorams hjerte, og kongen falt død om i vognen. Selv om Akasja klarte å flykte, innhentet Jehu ham og sørget for at han også ble drept. – 2. Kong 9:22–24, 27.

Den neste i Akabs hus som stod for tur, var den onde dronning Jesabel. Jehu kalte henne «denne forbannede», og det med rette. Da Jehu kom kjørende inn i Jisre’el, stod Jesabel i et vindu i palasset og så ned. Uten å nøle befalte han hoffmennene å kaste Jesabel ned fra vinduet. Så fikk han hestene sine til å tråkke på henne, denne dronningen som hadde fordervet hele Israel. Så fortsatte Jehu å utrydde mange andre i den onde Akabs hus. – 2. Kong 9:30–34; 10:1–14.

Selv om vi ikke liker tanken på vold, må vi huske at Jehova brukte sine tjenere på den tiden for å fullbyrde sine dommer. Bibelen sier: «Det var fra Gud Akasjas undergang kom ved at han drog av sted til Jehoram; og da han kom, drog han ut med Jehoram til Jehu, Nimsjis sønnesønn, som Jehova hadde salvet til å avskjære Akabs hus.» (2. Krøn 22:7) Da Jehu sørget for at liket av Jehoram ble kastet ut av vognen og inn på Nabots jordstykke, var han klar over at dette var en oppfyllelse av Jehovas løfte om å straffe Akabs mord på Nabot. Jehu hadde i tillegg fått befaling om å «hevne [Guds] tjenere profetenes blod», som var blitt utgytt av Jesabel. – 2. Kong 9:7, 25, 26; 1. Kong 21:17–19.

I dag er det ingen tjenere for Jehova som går til fysisk angrep på dem som er  motstandere av den rene tilbedelse. «Hevnen er min», sier Jehova. (Hebr 10:30) Men kristne eldste må kanskje vise lignende mot som Jehu og gå til handling for å rense menigheten for potensielt fordervende innflytelse. (1. Kor 5:9–13) Og alle i menigheten må være fast bestemt på at de ikke skal omgås noen som er ekskludert. – 2. Joh 9–11.

JEHU TOLERERTE IKKE NOEN RIVALISERING MED JEHOVA

Vi forstår hvilket motiv Jehu hadde for å utføre oppdraget, når vi leser hva han senere sa til den trofaste Jehonadab: «Følg med meg og se at jeg ikke tolererer noen rivalisering med Jehova.» Jehonadab fulgte oppfordringen, steg opp i vognen til Jehu og kjørte med ham til Samaria. Der «handlet [Jehu] med list, for å tilintetgjøre Ba’al-tilbederne». – 2. Kong 10:15–17, 19.

Jehu kunngjorde at han skulle frambære «et stort slaktoffer» for Ba’al. (2. Kong 10:18, 19) «Det er et snedig ordspill Jehu bruker her», sier en bibelkommentator. Selv om det uttrykket som er brukt, «vanligvis betyr ’offer’, blir det også brukt om ’nedslaktingen’ av frafalne». Fordi Jehu ikke ville at Ba’al-tilbederne skulle gå glipp av dette, samlet han dem alle sammen i Ba’als hus og fikk dem til å gå i en karakteristisk klesdrakt. Så snart brennofferet var frambåret, sørget Jehu for at 80 væpnede menn drepte Ba’al-tilbederne. Så sørget han for at Ba’als hus ble revet ned og gjort til et avtrede, uegnet for tilbedelse. – 2. Kong 10:20–27.

Det er sant at Jehu utgjøt mye blod. Likevel framstiller Bibelen ham som en modig mann som utfridde Israel av undertrykkerne – Jesabel og hennes familie. For å klare det måtte han være modig, besluttsom og nidkjær. «Det var en krevende oppgave, og den ble utført med nådeløs grundighet», sier et bibelsk oppslagsverk. «Mindre drastiske tiltak ville nok ikke ha utryddet Ba’al-tilbedelsen i Israel.»

Du forstår sikkert at de forholdene de kristne lever under i dag, gjør at de må ha noen av de samme egenskapene som Jehu hadde. Hvordan skal vi for eksempel reagere hvis vi blir fristet til å være med på noe Jehova fordømmer? Vi bør være modige og besluttsomme og avvise fristelsen med én gang. Når det gjelder vår gudhengivenhet, kan vi ikke tolerere noen rivalisering med Jehova.

VÆR NØYE MED Å VANDRE I JEHOVAS LOV

Det vi leser i slutten av beretningen om Jehu, utgjør en advarsel for oss. Jehu ’vek ikke av fra å følge gullkalvene i Betel og i Dan’. (2. Kong 10:29) Hvordan kunne denne mannen, som virket så nidkjær for den rene tilbedelse, tolerere avgudsdyrkelse?

Jehu kan ha trodd at det at Israel var uavhengig av Juda, betydde at de to rikene måtte være atskilt i religiøs henseende. I likhet med tidligere konger i Israel prøvde han derfor å holde rikene atskilt ved å la kalvedyrkelsen få fortsette. Men dette viste at han ikke stolte på Jehova, som hadde gjort ham til konge.

Jehova roste Jehu fordi han ’hadde handlet vel ved å gjøre det som var rett i Hans øyne’. Men Jehu «var ikke nøye med å vandre i Jehovas, Israels Guds, lov av hele sitt hjerte». (2. Kong 10:30, 31) Når du tenker på alt det andre Jehu hadde gjort tidligere, synes du kanskje dette er overraskende og trist. Men vi kan lære noe av dette. Vi må aldri ta vårt forhold til Jehova for gitt. Hver dag må vi framelske lojalitet mot vår himmelske Far ved å studere hans Ord, meditere over det og be inderlige bønner til ham. La oss derfor være nøye med å fortsette å vandre i Jehovas lov av hele vårt hjerte. – 1. Kor 10:12.

[Ramme på side 4]

Jehu i den verdslige historie

Kritikere har ofte stilt seg tvilende til om flere av de personene som er nevnt i Bibelen, virkelig har levd. Hva med Jehu? Finnes det noen ikke-bibelske beviser for at han var en virkelig person?

Det finnes i hvert fall tre funn fra det gamle Assyria som nevner denne kongen i Israel ved navn. Et av disse er en obelisk med en avbildning som angivelig forestiller Jehu, eller kanskje en av hans utsendinger, som bøyer seg for assyrerkongen Salmanassar III og bærer fram en tributt. Den tilhørende innskriften lyder: «Tributt fra Jehu (Ia-ú-a), sønn av Omri (Hu-um-ri); jeg mottok av ham sølv, gull, en saplu-bolle av gull, en gullvase med spiss bunn, gullbegre, gullspann, tinn, en kongestav (og) en puruhtu [betydningen av ordet er ukjent] av tre.» Jehu var i virkeligheten ikke «sønn av Omri», men denne benevnelsen ble brukt om Israels konger, sannsynligvis fordi Omri var så kjent, og fordi han hadde grunnlagt Samaria, Israels hovedstad.

Det som den assyriske kongen hevder angående Jehus tributt, kan ikke bekreftes. Men det er interessant å se at han nevner Jehu tre ganger – på den ovennevnte obelisken, på en statue av ham selv og i Assyrias kongelige annaler. Disse kildene etterlater liten tvil om at denne bibelske personen virkelig har levd.