Livshistorie

Glad og takknemlig trass i et smertelig tap

FORTALT AV NANCY E. PORTER

Det var den 5. juni 1947, en varm kveld på Bahamas, som ligger utenfor sørøstkysten av USA. Mannen min, George, og jeg fikk uventet besøk av en tjenestemann fra immigrasjonsmyndighetene. Han gav oss et brev hvor det stod at vi var uønsket på øyene, og at vi måtte «forlate kolonien straks».

GEORGE og jeg var de første av Jehovas vitners misjonærer som kom til Nassau, den største byen på Bahamas. Vi ble sendt dit etter at vi var blitt uteksaminert fra den åttende klassen ved Gilead, en misjonærskole som den gang lå i den nordlige delen av staten New York. Hva hadde vi gjort som førte til en så sterk reaksjon, etter at vi bare hadde vært der i tre måneder? Og hvordan kan det ha seg at jeg er her fremdeles, godt over 50 år senere?

Opplæring med tanke på tjenesten

Min far, Harry Kilner, har hatt stor innflytelse på meg og den måten jeg har levd på. Han var et strålende eksempel for meg, og han brakte mange ofre for å bli et av Jehovas vitner. Selv om helsen hans ikke var den beste, var han ute og forkynte nesten hver helg. Han satte nidkjært Rikets interesser først. (Matteus 6: 33) Vi hadde ikke så mye å rutte med, men skobutikken hans var et senter for den  åndelige virksomheten i Lethbridge i Alberta i Canada i 1930-årene. Så langt jeg kan huske tilbake, hadde vi besøk av Jehovas vitners heltidstjenere, eller pionerer, og de fortalte opplevelser.

I 1943 begynte jeg i pionertjenesten i nærheten av Fort Macleod og Claresholm i Alberta. På det tidspunktet var vårt forkynnelsesarbeid forbudt i Canada som følge av den feilaktige informasjon motstandere hadde spredd om oss under den annen verdenskrig. Distriktet vårt strakte seg ti mil fra den ene enden til den andre, men vi var unge og energiske og hadde ikke noe imot å sykle eller gå for å komme til de små lokalsamfunnene og gårdene i området. I denne tiden fikk jeg anledning til å snakke med noen som var blitt uteksaminert fra Gilead. Det de hadde opplevd, vakte et ønske hos meg om å bli misjonær.

I 1945 giftet jeg meg med George Porter, som var fra Saskatchewan i Canada. Foreldrene hans hadde vært ivrige Jehovas vitner siden 1916, og han hadde også valgt å satse på heltidstjenesten. Det første distriktet vi fikk tildelt, var den vakre forstaden Lynn Valley i den nordlige delen av Vancouver. Ikke lenge etter ble vi innbudt til Gilead.

I årenes løp har jeg snakket med folk som er utdannet ved forskjellige teologiske læresteder, og sett hvordan den teologiske opplæringen de har fått, har svekket deres tro på Gud og hans Ord, Bibelen. Det vi lærte på Gilead, derimot, skjerpet vår evne til å tenke og, framfor alt, styrket vår tro på Jehova Gud og hans Ord. De andre i klassen vår ble sendt til Kina, Singapore, India, land i Afrika, Sør-Amerika og andre steder. Jeg kan fremdeles huske hvor begeistret vi ble da vi fikk vite at vi skulle til de tropiske øyene Bahamas.

Hvordan det ble mulig for oss å bli

Sammenlignet med de lange reisene som våre medelever skulle legge ut på, hadde vi kort vei til Bahamas. Snart gledet vi oss over varmen, den blå himmelen, det turkise vannet, synet av de pastellfargede bygningene og de utallige syklene. Men det som helt i begynnelsen gjorde dypest inntrykk på meg, var den lille gruppen på fem Jehovas vitner som ventet på oss da vi kom med båten. Vi lærte snart at kulturen her var helt annerledes enn det vi var vant til. Mannen min ble for eksempel bedt om å la være å kalle meg «sweetheart» på offentlige steder, ettersom det uttrykket vanligvis blir brukt i forbindelse med utenomekteskapelige forhold.

Det gikk ikke lang tid før presteskapet, som tydeligvis følte seg truet fordi vi beveget oss fritt blant folk, med urette beskyldte oss for å  være kommunister. Som følge av det fikk vi ordre om å forlate landet. Men vitnene — det var færre enn 20 av dem på øyene den gangen — fikk straks flere tusen underskrifter på en petisjon hvor det ble bedt om at vi måtte få tillatelse til å bli. Av den grunn ble utvisningsordren annullert.

Til et nytt distrikt

Bibelens sannhet spirte raskt i hjertene til dem som elsket Gud, og derfor ble det sendt flere Gilead-misjonærer til Bahamas. I 1950 ble det så opprettet et avdelingskontor. Ti år senere fikk Bahamas besøk av Milton Henschel, som arbeidet ved hovedkontoret i Brooklyn i New York, og han spurte misjonærene om noen var villige til å starte opp forkynnelsesarbeidet på en av de andre Bahamas-øyene. George og jeg meldte oss frivillig, og slik begynte det som skulle vise seg å bli et elleve år langt opphold på Long Island.

Denne øya, som er en av de mange øyene som utgjør Bahamas, er 140 kilometer lang og 6 kilometer bred, og på den tiden fantes det ingen typiske byer der. I hovedstaden, Clarence Town, var det omkring 50 hus. Livet var ganske primitivt — vi hadde ikke strøm, innlagt vann eller sanitære installasjoner og ikke mulighet til å lage mat innendørs. Vi måtte derfor innstille oss på å leve et svært enkelt liv. Folks helse var yndlingstemaet her. Vi lærte oss til ikke å si: «Hvordan har du det i dag?», når vi hilste på noen, siden svaret ofte ville være en lang og grundig beskrivelse av vedkommendes medisinske historie.

Siden folk vanligvis var å finne i sitt utendørs kjøkken, som hadde stråtak og vedkomfyr, foregikk det meste av vår forkynnelse fra kjøkken til kjøkken. Befolkningen bestod hovedsakelig av fattige, men svært vennlige bønder og fiskere. De fleste av dem var ikke bare religiøse, men også veldig overtroiske. Uvanlige hendelser ble tolket som tegn.

Prestene hadde ingen betenkeligheter med å gå ubedt inn i folks hjem og rive i stykker den bibelske litteraturen som vi hadde levert der. Slik ville de skremme dem som var engstelige, men det var ikke alle som lot seg skremme. En uredd 70 år gammel kvinne nektet for eksempel å la seg bli herset med. Hun ønsket selv å forstå Bibelen, og med tiden ble hun og flere andre Jehovas vitner. Etter hvert som vi fant mer interesse blant folk, måtte George visse søndager kjøre 30 mil for å hjelpe interesserte til å komme på møtene våre.

I de første månedene, da det ikke var noen andre vitner på øya, bevarte George og jeg vår åndelighet ved å holde alle de kristne møtene regelmessig. Hver mandag kveld fulgte vi dessuten et program for bibellesning og foretok et grundig studium av bladet Vakttårnet. Vi leste også alle numrene av Vakttårnet og Våkn opp! så snart vi fikk dem.

Far døde mens vi var på Long Island. Sommeren etter, i 1963, ordnet vi det slik at mor kunne komme og bo i nærheten av oss. Selv om hun var godt oppe i årene, tilpasset hun  seg rimelig bra og bodde på Long Island til hun døde i 1971. I dag er det en menighet og en helt ny Rikets sal på Long Island.

En smertelig opplevelse

I 1980 merket George at han begynte å få dårligere helse. Dette var begynnelsen på noe av det mest smertelige jeg noen gang har opplevd — det å se min elskede ektemann, medarbeider og venn bukke under for Alzheimers sykdom. Han forandret helt personlighet. Den siste tiden, som også var den vondeste, varte i cirka fire år, helt til han døde i 1987. Han var med meg ut i tjenesten og var på møtene så lenge han klarte det, skjønt de anstrengelsene han gjorde seg, mange ganger fikk meg til å gråte. Den kjærlighet som våre kristne brødre og søstre viste meg etter at han døde, har vært til stor trøst, men jeg savner ham fremdeles veldig mye.

Noe av det jeg satte størst pris på i mitt ekteskap med George, var våre mange, hyggelige samtaler. Nå som George er borte, er jeg mer takknemlig enn noen gang for at Jehova oppfordrer sine tjenere til å «be uopphørlig», til å ’være vedholdende i bønnen’ og til å benytte seg av «enhver form for bønn». (1. Tessaloniker 5: 17; Romerne 12: 12; Efeserne 6: 18) Det er så oppmuntrende å vite at Jehova er interessert i vårt ve og vel. Jeg føler det virkelig som salmisten, som sang: «Velsignet være Jehova, som hver dag bærer byrden for oss.» (Salme 68: 19) Jeg har det best når jeg tar én dag om gangen, godtar mine begrensninger og er takknemlig for de velsignelsene som hver dag bringer med seg, slik Jesus anbefalte. — Matteus 6: 34.

Gledelige resultater i tjenesten

Det at jeg har holdt meg travelt opptatt i den kristne tjeneste, har hjulpet meg til ikke å dvele for mye ved fortiden. På den måten er det mulig for meg å overvinne den slags følelser som kan føre til depresjon. Det å lære andre Bibelens sannhet har vært til særlig stor glede for meg. Det skaper en god åndelig rutine som har gitt livet mitt stabilitet og faste rammer. — Filipperne 3: 16.

En gang ble jeg oppringt av en kvinne som jeg hadde forkynt budskapet om Riket for omkring 47 år tidligere. Hun var datteren til en av de første som vi studerte Bibelen med da vi kom til Bahamas i 1947. Moren, faren og alle brødrene og søstrene hennes ble Jehovas vitner, og det samme ble de fleste av barna og barnebarna deres. Flere enn 60 medlemmer av  denne kvinnens familie er faktisk Jehovas vitner. Men selv tok hun ikke imot Bibelens sannhet. Nå var hun imidlertid omsider rede til å bli en tjener for Jehova Gud. For en glede det har vært å se den lille håndfull vitner som fantes på Bahamas da George og jeg kom dit, øke til over 1400!

Noen ganger spør folk meg om jeg ikke har savnet det å ha barn. Det er klart at det kan være en velsignelse å ha barn. Men den kjærlighet jeg til stadighet blir vist av mine åndelige barn, barnebarn og oldebarn, er noe som kanskje ikke alle biologiske foreldre får oppleve. Ja, de som ’gjør godt’, og som er «rike på gode gjerninger», er de lykkeligste menneskene. (1. Timoteus 6: 18) Så lenge helsen tillater det, holder jeg meg derfor travelt opptatt i tjenesten.

En dag da jeg var hos tannlegen, kom en ung kvinne bort til meg og sa: «Du kjenner ikke meg, men jeg vet hvem du er, og jeg vil bare at du skal vite at jeg er veldig glad i deg.» Så fortalte hun hvordan hun hadde lært sannheten ut fra Bibelen, og hvor takknemlig hun var for at vi misjonærer hadde kommet til Bahamas.

En annen gang da jeg kom hjem fra ferie, fant jeg en enkel rose ved døren min der jeg bor nå, på Jehovas vitners avdelingskontor i Nassau. Det fulgte med et lite kort, hvor det stod: «Vi er glad for å ha deg hjemme igjen.» Hjertet mitt strømmer over av takknemlighet, og min kjærlighet til Jehova blir stadig større når jeg ser hva slags mennesker hans Ord, organisasjon og ånd har frambrakt! Ja, Jehova holder oss ofte oppe ved hjelp av dem vi har rundt oss.

Fylt av takknemlighet

Jeg har ikke alltid hatt det så lett, og ikke alt er like enkelt nå heller. Men jeg har så mye å være takknemlig for — gledene ved tjenesten, den kjærlighet og hengivenhet som så mange kristne brødre og søstre viser meg, den kjærlige omsorg Jehovas organisasjon viser, Bibelens vakre sannheter, håpet om å få være sammen med mine nærmeste når de blir oppreist fra de døde, og minnene fra et 42 år langt ekteskap med en trofast tjener for Jehova. Før vi giftet oss, hadde jeg bedt om at jeg alltid måtte være til hjelp for min mann, slik at han kunne fortsette i heltidstjenesten, som han var så glad i. Jehova besvarte i sin godhet den bønnen. Jeg ønsker derfor å gi uttrykk for min takknemlighet mot Jehova ved alltid å være trofast mot Ham.

Bahamas er et populært reisemål for turister, som bruker mange penger for å kunne komme hit og nyte de gledene tropene har å by på. Fordi jeg har valgt å tjene Jehova overalt hvor hans organisasjon sender meg, har jeg hatt den gledebringende opplevelsen å reise fra den ene enden av disse øyene til den andre og forkynne det gode budskap om Guds rike. Men noe som er enda viktigere, er at jeg er blitt kjent med de beste av de vennlige menneskene på Bahamas og har lært å sette pris på deres kjærlighet.

Jeg er så takknemlig mot dem som forkynte sannheten for foreldrene mine, som i sin tur innprentet i mitt unge sinn og hjerte et sterkt ønske om å søke Guds rike først. De unge som tjener Jehova i dag, kan også oppnå mange velsignelser hvis de går inn gjennom den ’store dør’ som åpner for enestående muligheter til å utvide tjenesten. (1. Korinter 16: 9) Du vil også strømme over av takknemlighet hvis du bruker livet ditt til å ære «gudenes Gud», Jehova. — 5. Mosebok 10: 17; Daniel 2: 47.

[Bilde på side 24]

Gatearbeid i Victoria, B.C., i 1944

[Bilde på side 24]

George og jeg gikk på Gilead-skolen i 1946

[Bilde på side 25]

Sammen med George foran misjonærhjemmet i Nassau på Bahamas i 1955

[Bilde på side 26]

Misjonærhjemmet i Deadman’s Cay, hvor vi tjente fra 1961 til 1972