Tjen Gud med en villig ånd

«JEG . . . vil med den største glede bruke mine midler og selv bli helt brukt opp for deres sjeler,» skrev apostelen Paulus. (2. Korinter 12: 15) Forteller disse ordene deg noe om hvilken innstilling og livsholdning Jehovas tjenere bør framelske? Da Paulus skrev disse ordene til de kristne i Korint, sa han i virkeligheten, ifølge en bibelkommentator: «Jeg er villig til å bruke min tid, mine krefter, mitt liv og alt jeg har, til deres beste, som en far med glede gjør for sine barn.» Paulus var om nødvendig beredt til å «bli helt brukt opp», «bli utmattet og utslitt», for å kunne fullføre sin kristne tjeneste.

Paulus gjorde dessuten alt dette «med den største glede». Norsk Bibel sier at han «mer enn gjerne» gjorde det. Hvordan er det med deg? Er du villig til å bruke tid, krefter, evner og midler på å tjene Jehova Gud og andres interesser, selv om det betyr at du blir «utmattet og utslitt» fra tid til annen? Og gjør du det «med den største glede»?

De tjener ikke i det hele tatt

De fleste vegrer seg ikke bare for å tjene Gud, men de avviser blankt å gjøre det. Deres ånd vitner om utakknemlighet, selvisk uavhengighet, ja opprørskhet. Satan lokket Adam og Eva til å tenke slik. Han sa feilaktig at de ville «bli som Gud og kjenne godt og ondt» — at de selv ville kunne bestemme hva som er rett, og hva som er galt. (1. Mosebok 3: 1—5) De som har den samme ånd i dag, mener at de bør ha fullstendig frihet til å gjøre akkurat som de selv ønsker, uten å ha noen forpliktelser overfor Gud og uten noen innblanding fra hans side. (Salme 81: 11, 12) De ønsker å bruke alt de eier og har, på å fremme sine egne interesser. — Ordspråkene 18: 1.

Du har sannsynligvis ikke et slikt ytterliggående syn. Du setter sikkert oppriktig pris på livet nå og på de enda mer storslagne utsikter til å oppnå evig liv på en paradisisk jord. (Salme 37: 10, 11; Åpenbaringen 21: 1—4) Du er trolig dypt takknemlig for Jehovas godhet mot deg. Men vi trenger alle å være på vakt mot faren for at Satan skal fordreie vår tankegang på en slik måte at vår tjeneste ikke lenger har Guds godkjennelse. (2. Korinter 11: 3) Hvordan kan det skje?

Nødvendig å tjene villig

Jehova ønsker at de som tjener ham, skal gjøre det villig og helhjertet. Han tvinger oss aldri til å gjøre hans vilje. Satan derimot gjør hva som helst for å presse eller forlede mennesker til å gjøre hans vilje. Bibelen snakker riktignok om forpliktelser, bud, krav og så videre i forbindelse med det å tjene Gud. (Forkynneren 12: 13; Lukas 1: 6) Men vårt viktigste motiv for å tjene Gud er at vi har kjærlighet til ham. — 2. Mosebok 35: 21; 5. Mosebok 11: 1.

Paulus visste at uansett hvor mye han gav av seg selv i tjenesten for Gud, ville det være uten betydning ’hvis han ikke hadde kjærlighet’.  (1. Korinter 13: 1—3) Når bibelskribenter omtaler de kristne som slaver for Gud, tenker de ikke på servil underkastelse som er basert på tvang. (Romerne 12: 11; Kolosserne 3: 24) Det det siktes til, er villig underordning basert på dyp, oppriktig kjærlighet til Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. — Matteus 22: 37; 2. Korinter 5: 14; 1. Johannes 4: 10, 11.

Vår tjeneste for Gud må også gjenspeile dyp kjærlighet til andre mennesker. «Vi ble milde iblant dere, som når en ammende mor steller med sine egne barn,» skrev Paulus til menigheten i Tessalonika. (1. Tessaloniker 2: 7) I mange land i dag er mødre juridisk forpliktet til å dra omsorg for barna sine. Men de fleste mødre gjør naturligvis ikke dette bare for å adlyde loven, gjør de vel? Nei. De gjør det fordi de er glad i barna sine. Ja, en ammende mor bringer med glede store ofre for barna sine. Fordi Paulus nærte en lignende «inderlig hengivenhet» for dem han drog omsorg for, ’ville han gjerne’ gi sitt liv for å hjelpe dem (’var han villig til’, King James Version; ’gledet han seg over’, New International Version) å gjøre det. (1. Tessaloniker 2: 8) Kjærlighet bør motivere oss til å etterligne Paulus’ eksempel. — Matteus 22: 39.

Hva med motvillig tjeneste?

Vi må som kjent ikke la kjærlighet til oss selv veie mer enn kjærlighet til Gud og andre mennesker. Hvis vi gjør det, er det fare for at vi kan komme til å utføre en halvhjertet og motvillig tjeneste. Vi kan til og med begynne å bli bitre og oppbrakt over at vi ikke kan leve livet vårt helt i samsvar med våre egne ønsker. Det var det som skjedde med noen av israelittene som mistet sin kjærlighet til Gud. De utførte tjeneste for ham i en viss utstrekning, men bare av pliktfølelse. Hva ble resultatet? Det å tjene Gud ble «trettende» for dem. — Malaki 1: 13.

Ethvert offer som de frambar for Gud, måtte være «lytefritt», uten feil, det «beste» som var tilgjengelig. (3. Mosebok 22: 17—20; 2. Mosebok 23: 19) Men i stedet for å gi Jehova de beste dyrene sine begynte folk på Malakis tid å ofre de dyrene som de egentlig ikke ville ha selv. Når prestene frambar et blindt, halt eller sykt dyr for å ofre det, sa de: «Det er ikke noe ondt.» Hvordan reagerte Jehova på det? Han sa til prestene: «Før det fram for din stattholder. Kommer han til å synes om deg, eller kommer han til å ta vennlig imot deg? . . . Dere har kommet med noe som er revet bort, og med det halte og det syke; ja, dere har kommet med det som gave. Kan jeg finne behag i dette av deres hånd?» — Malaki 1: 8, 13.

Hvordan kan dette skje med noen av oss? Våre ofre kan bli «trettende» for oss hvis vi ikke har et villig hjerte og en villig ånd. (2. Mosebok 35: 5, 21, 22; 3. Mosebok 1: 3; Salme 54: 6; Hebreerne 13: 15, 16) Får Jehova for eksempel bare den tiden vi har til overs?

Kan noen i fullt alvor mene at Gud ville ha godtatt at et velmenende familiemedlem eller en nidkjær levitt på en eller annen måte tvang en uvillig israelitt til å velge det beste dyret sitt og ofre det når han egentlig ikke selv ønsket å gjøre det? (Jesaja 29: 13; Matteus 15: 7, 8) Jehova forkastet slike ofre, og til slutt forkastet han også det folket som ofret dem. — Hosea 4: 6; Matteus 21: 43.

Finn glede i å gjøre Guds vilje

For at vi skal kunne tjene Gud på en måte som han godtar, må vi følge Jesu Kristi eksempel. Han sa: «Jeg søker ikke min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg.» (Johannes 5: 30) Jesus fant stor lykke i villig å tjene Gud. Han oppfylte de profetiske ordene av David: «Å gjøre din vilje, min Gud, har vært min lyst.» — Salme 40: 8.

Selv om Jesus fant glede i å gjøre Guds vilje, var det ikke alltid like enkelt. Tenk på det som skjedde like før han ble arrestert, stilt for retten og henrettet. Mens Jesus var i Getsemane hage, var han «dypt bedrøvet» og kom «i en smertefull kamp». Den følelsesmessige påkjenningen var så sterk at mens han bad, ble «hans svette . . . som bloddråper som falt til jorden». — Matteus 26: 38; Lukas 22: 44.

 Hvorfor kom Jesus i en slik smertefull kamp? Det var i hvert fall ikke av selviske grunner eller fordi han hadde motvilje mot å gjøre Guds vilje. Han var rede til å dø og reagerte til og med sterkt på Peters ord: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.» (Matteus 16: 21—23) Det Jesus var opptatt av, var hvordan hans død som en foraktet forbryter ville berøre Jehova og Hans hellige navn. Jesus var klar over at det ville volde hans Far stor smerte å se sin elskede Sønn bli behandlet på en slik barbarisk måte.

Jesus forstod også at han nærmet seg et avgjørende tidspunkt i forbindelse med gjennomføringen av Jehovas hensikt. Det at han trofast holdt seg til Guds lover, ville uten skygge av tvil vise at Adam kunne ha truffet det samme valget. Hvis Jesus var trofast, ville han motbevise Satans påstand om at mennesker under prøve ikke kan tjene Gud villig og være trofaste mot ham. Ved hjelp av Jesus ville Jehova til slutt kunne knuse Satan og fjerne virkningene av hans opprør. — 1. Mosebok 3: 15.

For et stort ansvar som hvilte på Jesu skuldrer! Herliggjørelsen av hans Fars navn, den universelle fred og hele menneskehetens frelse avhang av at Jesus forble trofast. Han var klar over dette og bad: «Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå meg forbi. Likevel, ikke som jeg vil, men som du vil.» (Matteus 26: 39) Selv ikke under de alvorligste påkjenninger nølte Jesus med villig å underordne seg under sin Fars vilje.

’Ånden er ivrig, men kjødet er svakt’

All den stund Jesus ble utsatt for sterke følelsesmessige påkjenninger fra Satans side da han tjente Jehova, kan vi regne med at Satan også utsetter oss som Guds tjenere for press. (Johannes 15: 20; 1. Peter 5: 8) Vi er dessuten ufullkomne. Det er ikke så lett for oss å tjene Gud, selv om vi gjør det med en villig ånd. Jesus så hvordan apostlene hans kjempet for å gjøre alt det han bad dem om. Derfor sa han: «Ånden er naturligvis ivrig, men kjødet er svakt.» (Matteus 26: 41) Hans fullkomne menneskelige kjød hadde ingen nedarvede svakheter. Men han hadde disiplenes svake kjød i tankene, den ufullkommenhet som de hadde arvet fra den ufullkomne Adam. Jesus visste at de som følge av sin nedarvede ufullkommenhet og sine menneskelige begrensninger måtte kjempe for å gjøre alt det de gjerne ville i tjenesten for Jehova.

Vi kan derfor føle det på samme måte som apostelen Paulus, som var dypt bedrøvet over at hans ufullkommenhet hindret ham i å tjene Gud fullt ut. Han skrev: «Evnen til å ønske er til stede hos meg, men evnen til å bevirke det som er godt, er ikke til stede.» (Romerne 7: 18) Vi kan også føle at vi ikke fullt ut får gjort alt det gode vi skulle ønske. (Romerne 7: 19) Det er ikke fordi vi er motvillige. Det er ganske enkelt fordi våre kjødelige svakheter gjør ting vanskelig selv om vi gjør vårt beste.

La oss ikke miste motet. Hvis vi av hjertet er villige til å gjøre alt vi kan, kan vi være sikre på at Gud har behag i vår tjeneste. (2. Korinter 8: 12) Måtte vi ’gjøre vårt ytterste’ for å etterligne Kristi ånd og underkaste oss Guds vilje helt og fullt. (2. Timoteus 2: 15; Filipperne 2: 5—7; 1. Peter 4: 1, 2) Jehova kommer til å belønne og støtte opp om en slik villig ånd. Han gir oss «den kraft som er over det normale», for å kompensere for våre svakheter. (2. Korinter 4: 7—10) Med Jehovas hjelp vil vi i likhet med Paulus ’med den største glede bruke våre midler og selv bli helt brukt opp’ i den dyrebare tjenesten for Ham.

[Bilde på side 21]

Paulus tjente Gud villig og etter beste evne

[Bilde på side 23]

Jesus gjorde sin Fars vilje selv under de alvorligste påkjenninger