Ønsker du å etterligne Jesus?
Ønsker du å etterligne Jesus?
«Han [så] en stor folkemengde, men han fikk medlidenhet med dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han begynte å lære dem.» — MARKUS 6: 34.
1. Hvorfor er det ikke så merkelig at enkeltpersoner legger beundringsverdige egenskaper for dagen?
OPP gjennom historien har mange enkeltpersoner lagt beundringsverdige egenskaper for dagen. Det er ikke så merkelig. Jehova Gud er i besittelse av kjærlighet, godhet, gavmildhet og andre egenskaper som vi setter høyt, og han lar dem komme til uttrykk. Menneskene ble skapt i Guds bilde. Som du skjønner, er dette grunnen til at mange legger et visst mål av kjærlighet, godhet, medfølelse og andre guddommelige egenskaper for dagen, og at de fleste viser at de har en samvittighet. (1. Mosebok 1: 26; Romerne 2: 14, 15) Men som du sikkert har sett, legger noen disse egenskapene for dagen i større grad enn andre gjør.
2. Hvilke gode gjerninger gjør noen, som kanskje føler at de etterligner Kristus?
2 Du vet kanskje om menn og kvinner som ofte besøker eller hjelper syke eller uføre, eller som er gavmilde mot de fattige. Tenk også på dem hvis medfølelse med andre får dem til å bruke livet sitt på å arbeide i leirer for spedalske eller på barnehjem, dem som utfører frivillig arbeid på sykehus eller på hjem for uhelbredelig syke og døende, eller dem som arbeider til gagn for hjemløse eller flyktninger. Noen av dem føler sikkert at de etterligner Jesus Kristus, som er et eksempel for de kristne. Vi leser i evangeliene at Kristus helbredet syke og mettet sultne. (Markus 1: 34; 8: 1—9; Lukas 4: 40) Ved å vise kjærlighet, omsorg og medfølelse gjorde Kristus, som på sin side etterlignet sin himmelske Far, mennesker kjent med «Kristi sinn». — 1. Korinter 2: 16.
3. Hva må vi ta i betraktning for å ha et likevektig syn på Jesu gode gjerninger?
3 Men har du lagt merke til at mange av dem som Jesu kjærlighet og medfølelse har gjort inntrykk på i vår tid, overser et viktig trekk ved Kristi sinn? Vi kan få innsikt i dette ved å se nærmere på Markus, kapittel 6. Der leser vi at folk kom med syke til Jesus for at han skulle helbrede dem. Det framgår også av beretningen at Jesus mirakuløst mettet de tusener som hadde kommet til ham, da han skjønte at de var blitt sultne. (Markus 6: 35—44, 54—56) Det at Jesus helbredet syke og mettet sultne, var enestående uttrykk for kjærlighet og medfølelse, men var det primært på slike måter han hjalp andre? Og hvordan kan vi best etterligne ham, som til fullkommenhet etterlignet Jehova, når det gjelder å vise kjærlighet, godhet og medfølelse?
Han ønsket å dekke åndelige behov
4. Hvordan var situasjonen da den hendelsen det fortelles om i Markus 6: 30—34, fant sted?
4 Jesus følte medlidenhet med dem som var rundt ham, først og fremst fordi de var nødstilte i åndelig henseende. De åndelige behovene var viktigere enn de materielle. Tenk over beretningen i Markus 6: 30—34. Den hendelsen det blir fortalt om der, fant sted ved Galilea-sjøen, kort tid før påsken i år 32. Apostlene var opprømte, og det med god grunn. De hadde nettopp fullført en omfattende reise og kom til Jesus, uten tvil ivrige etter å fortelle ham hva de hadde opplevd. Men en mengde mennesker stimlet sammen. På grunn av den store folkemengden fikk Jesus og hans apostler ikke anledning til verken å spise eller å hvile. Jesus sa til apostlene: «Kom med, dere selv, til et øde sted, hvor vi kan være for oss selv, og hvil litt.» (Markus 6: 31) De gikk om bord i en båt, muligens i nærheten av Kapernaum, og seilte over Galilea-sjøen til et rolig sted. Men folkemengden løp langs sjøbredden og kom fram før båten. Hvordan reagerte Jesus? Ble han irritert over at han ikke fikk være i fred? På ingen måte!
5. Hvilke følelser hadde Jesus for de folkeskarene som kom til ham, og hvordan gav han uttrykk for dem?
5 Jesus ble dypt rørt ved synet av disse tusener av mennesker, deriblant syke, som ivrig ventet på ham. (Matteus 14: 14; Markus 6: 44) Vi får vite hva det var som vakte Jesu medlidenhet, og hvordan han reagerte, når vi leser hva Markus skrev: «Han [så] en stor folkemengde, men han fikk medlidenhet med dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han begynte å lære dem mange ting.» (Markus 6: 34) Jesus så ikke bare en folkemengde. Han så enkeltpersoner med åndelige behov. De var som sauer som hadde gått seg vill og ikke hadde noen hyrde som kunne lede dem til grønne beitemarker eller beskytte dem. Jesus visste at de religiøse lederne, som skulle være omsorgsfulle hyrder, var følelseskalde og i virkeligheten foraktet vanlige mennesker og unnlot å dekke deres åndelige behov. (Esekiel 34: 2—4; Johannes 7: 47—49) Jesus behandlet dem annerledes; han gjorde godt mot dem i så stor utstrekning som mulig. Han begynte å lære dem om Guds rike.
6, 7. a) Hva forteller evangeliene om Jesu måte å prioritere folks behov på? b) Hva var det som motiverte Jesus til å forkynne og undervise?
6 I en parallellberetning om denne hendelsen skal vi merke oss faktorenes rekkefølge; den antyder prioriteringen. Denne beretningen ble skrevet av Lukas, som var lege og var levende interessert i andres fysiske velvære. «Folkeskarene . . . fulgte [Jesus]. Og han tok vennlig imot dem og begynte å tale til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte å bli leget.» (Lukas 9: 11; Kolosserne 4: 14) Faktorenes rekkefølge er riktignok ikke den samme i alle beretningene om Jesu mirakler, men når det gjelder dette tilfellet, kan en spørre: Hva er det Lukas’ inspirerte beretning nevner først? Det faktum at Jesus underviste folket.
7 Dette harmonerer med det som understrekes i Markus 6: 34. Dette verset viser tydelig hvilken måte Jesus først og fremst følte seg tilskyndt til å vise medlidenhet på. Han underviste folket og dekket deres åndelige behov. På et tidligere tidspunkt i sin tjeneste hadde Jesus sagt: «Også for andre byer må jeg forkynne det gode budskap om Guds rike, for det er dette jeg er utsendt for.» (Lukas 4: 43) Men vi tar feil hvis vi tror at Jesus forkynte budskapet om Riket bare av plikt, slik at han utførte det forkynnelsesoppdraget han hadde fått, på en mekanisk måte. Nei, hans inderlige medfølelse med folk motiverte ham til å gjøre dem kjent med det gode budskap. Det beste Jesus kunne gjøre for andre — selv syke, demonbesatte, fattige eller sultne — var å hjelpe dem til å bli kjent med sannheten om Guds rike og til å forstå den og verdsette den. Sannheten om Riket var av sentral betydning på grunn av den rollen Riket spiller når det gjelder å hevde Jehovas overherredømme og bringe menneskeheten varige velsignelser.
8. Hvordan så Jesus på sin forkynnelse og undervisning?
8 En vesentlig grunn til at Jesus kom til jorden, var at han skulle forkynne om Riket. Mot slutten av sin tjeneste på jorden sa Jesus til Pilatus: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» (Johannes 18: 37) Som vi har sett i de to foregående artiklene, var Jesus et varmhjertet menneske; han var omsorgsfull, tilnærmelig, omtenksom, tillitsfull og framfor alt kjærlig. Vi må ha innsikt i disse sidene ved hans personlighet hvis vi virkelig ønsker å forstå Kristi sinn. Det er viktig at vi også merker oss et annet trekk ved Kristi sinn, nemlig det at han prioriterte sitt forkynnelses- og undervisningsarbeid.
Han oppfordret andre til å forkynne
9. Hvem skulle prioritere forkynnelse og undervisning?
9 Det var ikke bare Jesus som skulle prioritere forkynnelse og undervisning som uttrykk for kjærlighet og medfølelse. Han oppfordret sine etterfølgere til å etterligne hans motiver, prioriteringer og handlinger. Hva var det for eksempel han gav sine tolv apostler i oppdrag å gjøre da han hadde utvalgt dem? Markus 3: 14, 15 forteller: «Han dannet en gruppe på tolv, som han også kalte ’apostler’, for at de skulle fortsette å være med ham, og for at han skulle sende dem ut for å forkynne og for å ha myndighet til å drive ut demonene.» Ser du hva apostlene skulle prioritere?
10, 11. a) Hva sa Jesus at apostlene skulle gjøre da han sendte dem ut? b) Hva var det oppmerksomheten ble rettet mot da apostlene ble sendt ut?
10 Etter hvert satte Jesus de tolv i stand til å helbrede andre og til å drive ut demoner. (Matteus 10: 1; Lukas 9: 1) Så sendte han dem ut til «de bortkomne sauene av Israels hus». Hva var det meningen at de skulle gjøre? Jesus sa til dem: «Når dere går av sted, skal dere forkynne og si: ’Himlenes rike er kommet nær.’ Leg syke, oppreis døde, gjør spedalske rene, driv ut demoner.» (Matteus 10: 5—8; Lukas 9: 2) Og hva gjorde de? «Så drog de ut og [1] forkynte, for at folk skulle angre; og [2] de drev ut mange demoner og gned inn mange syke med olje og leget dem.» — Markus 6: 12, 13.
11 I betraktning av at undervisningen ikke alltid blir nevnt først, kan det da være at den ovennevnte rekkefølgen blir tillagt for stor betydning når vi her drøfter prioritering og motiver? (Lukas 10: 1—9) Vi bør ikke undervurdere det faktum at undervisning ofte blir nevnt før helbredelse. Legg merke til sammenhengen i dette tilfellet. Rett før Jesus sendte ut de tolv apostlene, var han blitt rørt på grunn av den tilstand som folkeskarene befant seg i. Vi leser: «Jesus la nå ut på en rundreise til alle byene og landsbyene og underviste i synagogene deres og forkynte det gode budskap om riket og leget all slags sykdom og all slags skrøpelighet. Da han så folkeskarene, følte han medlidenhet med dem, for de var flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde. Da sa han til sine disipler: ’Ja, høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.’» — Matteus 9: 35—38.
12. Hvilket ytterligere formål tjente Jesu og apostlenes mirakuløse gjerninger?
12 Ved å være sammen med Kristus kunne apostlene tilegne seg et visst mål av «Kristi sinn». De skjønte at hvis de skulle vise folk ekte kjærlighet og medfølelse, innebar det at de måtte lære dem om Riket — det var først og fremst på den måten de skulle gjøre godt mot andre. I tråd med dette tjente de gode gjerningene av fysisk art, deriblant helbredelse av syke, flere formål enn å yte de nødstilte hjelp. Som du kan tenke deg, ble noen mennesker interessert når de hørte om helbredelser og om mat som mirakuløst ble skaffet til veie. (Matteus 4: 24, 25; 8: 16; 9: 32, 33; 14: 35, 36; Johannes 6: 26) Slike gjerninger tjente ikke bare til å avhjelpe fysiske behov, men hjalp dessuten de tilstedeværende til å forstå at Jesus var Guds Sønn og den «profeten» som Moses hadde talt om. — Johannes 6: 14; 5. Mosebok 18: 15.
13. Hvilken rolle skulle den «profeten» som skulle komme, ha, ifølge 5. Mosebok 18: 18?
13 Hvorfor var det viktig at de forstod at Jesus var «profeten»? Hva skulle være ’profetens’ viktigste oppgave? Skulle han være kjent for å utføre mirakuløse helbredelser eller for å vise sin medfølelse med de sultne ved å skaffe dem mat? Femte Mosebok 18: 18 forutsa: «En profet skal jeg oppreise for dem av deres brødres midte, lik deg; og jeg skal visselig legge mine ord i hans munn, og han kommer i sannhet til å tale til dem alt det jeg befaler ham.» Apostlene lærte å vise andre inderlig medfølelse, men det ovenstående gjorde det klart for dem at de også skulle gjenspeile Kristi sinn ved å forkynne og undervise. Det ville være det aller beste de kunne gjøre for folk. Dermed kunne de syke og de fattige oppnå goder som var varige, noe som ikke var tilfellet med de godene som bestod i en kort levetid som menneske eller i et måltid eller to. — Johannes 6: 26—30.
Framelsk «Kristi sinn» i dag
14. Hvorfor må vi ha «Kristi sinn» når vi forkynner?
14 Ingen av oss vil betrakte «Kristi sinn» som noe som bare hørte det første århundre til og bare angikk Jesus og de første disiplene, som apostelen Paulus skrev dette om: «Vi har Kristi sinn.» (1. Korinter 2: 16) Og vi erkjenner villig at vi er forpliktet til å forkynne det gode budskap og til å gjøre disipler. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Det vil imidlertid være gagnlig at vi hver især tenker over hvilke motiver vi har for å utføre dette arbeidet. Vi bør ikke utføre det av ren og skjær pliktfølelse. Kjærlighet til Gud er vår viktigste grunn til å delta i tjenesten, og hvis vi skal kunne følge Jesu eksempel, innebærer det at vår medfølelse med andre gir oss et inderlig ønske om å forkynne for dem og undervise dem. — Matteus 22: 37—39.
15. Hvorfor er medfølelse et viktig trekk ved vår offentlige forkynnelse?
15 Det er naturligvis ikke alltid lett å føle med dem som ikke har samme oppfatninger som oss, og dette gjelder særlig når vi blir avvist eller blir møtt med likegyldighet eller motstand. Men hvis vi ikke lenger hadde kjærlighet til andre mennesker og følte med dem, ville vi miste et viktig motiv for å ta del i den kristne tjeneste. Hvordan kan vi så framelske medfølelse? Vi kan forsøke å se mennesker slik Jesus så dem, som «flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». (Matteus 9: 36) Passer ikke denne beskrivelsen på mange i vår tid? De er blitt forsømt og blitt gjort åndelig blinde av falske religiøse hyrder. Som følge av dette har de ikke kjennskap til den sunne veiledningen som finnes i Bibelen, og heller ikke til de paradisiske tilstandene som Guds rike snart skal innføre på jorden. De møter dagliglivets problemer — deriblant fattigdom, uoverensstemmelser i familien, sykdom og død — uten å ha håpet om Riket. Vi har det de trenger: det livreddende gode budskap om Guds rike, som nå er opprettet i himmelen.
16. Hvorfor bør vi ønske å gjøre andre kjent med det gode budskap?
16 Når du tenker over de åndelige behov som mennesker rundt deg har, får du ikke da et inderlig ønske om å gjøre alt du kan for å fortelle dem om Guds kjærlige hensikt? Empati er et viktig trekk ved forkynnelsesarbeidet. Hvis vi føler med andre, slik Jesus gjorde, vil dette tydelig framgå av vårt tonefall, vårt ansiktsuttrykk og vår måte å undervise på. Alt dette vil gjøre vårt budskap mer tiltalende for dem som er «rett innstilt for evig liv». — Apostlenes gjerninger 13: 48.
17. a) Nevn noen måter vi kan vise andre kjærlighet og medfølelse på. b) Hvorfor dreier det seg ikke om enten å gjøre gode gjerninger eller å ta del i den offentlige forkynnelse?
17 Kjærlighet og medfølelse bør naturligvis være noe som preger hele vår levemåte. Det innebærer at vi gjør godt mot dem som ikke har det bra, de syke og de fattige, og at vi gjør det vi med rimelighet kan for å lindre deres lidelser. Det innebærer også at vi i ord og handling gjør det vi kan for å trøste dem som har mistet noen av sine nærmeste i døden. (Lukas 7: 11—15; Johannes 11: 33—35) Men slike gode gjerninger må ikke bli den viktigste måten vi viser kjærlighet, godhet og medfølelse på, slik det ofte er tilfellet med dem som utfører humanitært arbeid. Den innsats som blir motivert av de ovennevnte guddommelige egenskapene, men som blir gjort i det kristne forkynnelses- og undervisningsarbeidet, er av langt mer varig betydning. Husk hva Jesus sa om de jødiske religiøse lederne: «Dere gir tiende av mynte og dill og spisskarve, men dere har ignorert de viktigere ting i Loven, nemlig rett og barmhjertighet og trofasthet. Disse ting var det nødvendig å gjøre, men uten å ignorere de andre.» (Matteus 23: 23) For Jesus var det ikke et enten — eller; det dreide seg ikke om enten å avhjelpe folks fysiske behov eller å gi dem livgivende åndelig undervisning. Jesus gjorde begge deler. Det er imidlertid tydelig at han satte undervisningsarbeidet først fordi det han utrettet ved hjelp av det, kunne være til varig gagn. — Johannes 20: 16.
18. Hva bør det at vi mediterer over Kristi sinn, få oss til å gjøre?
18 Så takknemlige vi kan være for at Jehova har åpenbart Kristi sinn for oss! Ved hjelp av evangeliene kan vi bli bedre kjent med det største menneske som noen gang har levd, og få kjennskap til hans tanker, følelser, egenskaper, handlinger og prioriteringer. Hver enkelt av oss må selv lese hva Bibelen forteller om Jesus Kristus, meditere over det og etterligne ham i praksis. Husk at hvis vi skal kunne følge Kristi eksempel, må vi først lære å tenke som ham, å framelske de samme følelser som han hadde, og å vurdere tingene på samme måte som ham, så godt det lar seg gjøre for oss ufullkomne mennesker. La oss være fast bestemt på å framelske og gjenspeile «Kristi sinn». Det finnes ingen bedre måte å leve på, ingen bedre måte å behandle andre mennesker på og ingen bedre måte å nærme seg vår kjærlige Gud, Jehova, på — ham som Kristus gjenspeilte til fullkommenhet. — 2. Korinter 1: 3; Hebreerne 1: 3.
Hva svarer du?
• Hva forteller Bibelen om hvordan Jesus ofte reagerte når han møtte mennesker som hadde det vanskelig?
• Hva la Jesus vekt på i den veiledning han gav sine etterfølgere?
• Hvordan kan vi gjenspeile «Kristi sinn» ved våre handlinger?
[Studiespørsmål]
[Helsides bilde på side 23]
[Bilde på side 24]
Hva er det beste kristne kan gjøre for andre?